Alkibiades: Forskjell mellom sideversjoner
Slettet innhold Innhold lagt til
m bot: ru:Алкивиад er en anbefalt artikkel |
m ytpo using AWB |
||
| (25 mellomliggende versjoner av 17 brukere er ikke vist) | |||
Linje 4:
| bilde_tekst =
| levde= [[450 f.Kr.|450]]–[[404 f.Kr.]]
| fsted = [[Athen]], [[Hellas]]
| dsted = [[Frygia]]
| rang = [[strategos]]
| slag = [[Slaget ved Abydos]] ([[410 f.Kr.]])<br />[[Slaget ved Kyzikos]] (410 f.Kr.)<br />Beleiringen av [[
}}
'''Alkibiades Kleiniou Skambonides''' ([[gresk]]: Ἀλκιβιάδης Κλεινίου Σκαμβωνίδης, «Alkibiades, sønn av Kleinias, fra [[deme]]n Skambonidai», født ca. [[450 f.Kr.|450]]
Alkibiades skiftet side flere ganger under Peloponneskrigen. Han talte for en aggressiv utenrikspolitikk i sin fødeby Athen tidlig i 410-årene f.Kr., og han ble en viktig del av den [[den sicilianske ekspedisjon|sicilianske ekspedisjon]], men flyktet til [[Sparta]] etter at hans politiske fiender anklaget ham for [[blasfemi]]. I Sparta tjente han som strategisk rådgiver og foreslo eller hadde overoppsyn med flere betydelige felttog mot Athen. Men Alkibiades fikk snart mektige fiender i Sparta også og ble tvunget til å hoppe av til [[akamenide-dynastiet|Persia]]. Der var han rådgiver for [[satrap]]en [[Tissafernes]] før hans politiske allierte i Athen fikk kalt ham tilbake. Han tjente så som ''strategos'' ([[general]]) i flere år, men hans fiender lyktes til slutt i å sende ham i eksil på nytt.
Den sicilianske ekspedisjon var Alkibiades' verk, og moderne forskere har hevdet at hadde ekspedisjonen vært under hans kommando, i stedet for [[Nikias]]', hadde ekspedisjonen muligens ikke blitt den katastrofen den ble.<ref>A. Vlachos, ''Thucydides' Bias'', 59 &c.</ref> I årene der han tjente Sparta, spilte Alkibiades en avgjørende rolle i Athens tilbakegang. Erobringen av [[Dekeleia]] og opprørene til flere viktige bystater underlagt Athen skjedde enten på hans forslag eller under hans overoppsyn. Men da han ble gjeninnsatt i sin fødeby, spilte han en avgjørende rolle i rekken av athenske seire som til slutt førte Sparta til å be om fred. Han foretrakk ukonvensjonelle taktikker og vant jevnlig byer over på sin side gjennom [[forræderi]] eller forhandlinger fremfor beleiringer.<ref>P.B. Kern, ''Ancient Siege Warfare'', 151.</ref> Alkibiades' militære og politiske talenter viste seg jevnlig å være verdifulle for den [[polis|staten]] som han for tiden ga sin lojalitet til, men hans evne til å skaffe seg mektige fiender sikret at han aldri forble på et sted for lenge. På slutten av krigen som han hjalp til med å fornye tidlig i 410-årene, var hans dager av politisk betydning over.
==Tidlige år==
[[Fil:AspasiaAlcibiades.jpg|thumb|[[Jean-Léon Gérôme]] (1824–1904): [[Sokrates]] oppsøker Alikibiades i [[Aspasia]]s hus, [[1861]].]]
Alkibiades ble født i [[Athen]] som sønn av Deinomake (kusinen til [[Perikles]])<ref>C.A. Cox, ''Household Interests'', 144.</ref> og [[Kleinias]] 2., som kom fra en mer ubetydelig familie enn sin kone. Deinomake var datter av [[Megakles]] og kunne spore sin familie tilbake til [[Evrysakes]] og [[Ajax (mytologi)|telamoniske Ajax]].<ref>[[Platon]], ''Alcibiades 1'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?layout=&doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0176&query=section%3D%2388&loc=Alc.%201.120e 121a].</ref> Alkibiades tilhørte dermed på morssiden [[alkmaionidene]]s mektige og kontroversielle slekt. Hans morfar het også Alkibiades og var en venn av [[Kleisthenes]], den berømte grunnlovsreformatoren sent på [[500-tallet f.Kr.]] Etter at Kleinias døde i [[slaget ved Koroneia (447 f.Kr.)|slaget ved Koroneia]], ble Perikles og Arifon hans [[verge]]r.<ref>N. Denyer, ''Commentary of Plato's Alcibiades'', 88–89.</ref> Alikibiades hadde, ifølge [[Plutark]], flere berømte lærere, inkludert [[Sokrates]], og han var godt trent i kunstarten [[retorikk]]. Men han var kjent for sin uregjerlige oppførsel som flere steder nevnes av antikke greske forfattere.
[[Amme]]n hans het Amykla og kom fra [[Sparta]].<ref>[https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Alcibiades*.html Plutark om Alkibiades]</ref> [[Thrakia|Thrakeren]] Zopyros var ansatt som «[[pedagog]]», som i [[antikken]] betød at han fulgte gutten til og fra sportsøvelser og undervisningstimer, overvar dem og bar guttens instrumenter. Nederlaget i Koroneia førte til at Athen mistet kontrollen over naboregionen [[Boiotia]]. Etter Kleinias' død ble Perikles verge for 4 år gamle Alkibiades og hans lillebror Kleinias 3. frem til [[434 f.Kr.]] Ifølge [[Platon]] sendte Perikles Kleinias til sin bror Arifron, kanskje for å holde ham unna Alkibiades' dårlige påvirkning. Men innen et halvt år sendte Arifron gutten tilbake til Perikles, som imidlertid heller ikke ville ta ansvar for Kleinias, men igjen overlot ham til hans storebror Alkibiades. På det tidspunkt var Perikles travelt opptatt med gjenoppbygningen av [[Akropolis (Athen)|Akropolis]], som ble ødelagt under den persiske invasjonen i [[480 f.Kr.]], og har neppe hatt noe overskudd til å få skikk på sin kusines to farløse sønner.<ref>Tord Østberg: ''Alkibiades og Aten'' (s. 63), forlaget Dreyer, Oslo 2013, ISBN 978-82-8265-033-5</ref>
Alkibiades deltok i [[slaget ved Poteidaia]] i [[432 f.Kr.]], hvor Sokrates skal ha reddet hans liv. Han tilbakebetalte Sokrates i [[slaget ved Delion]] i [[424 f.Kr.]] Alikibiades hadde et intimt, men (ifølge idealiserte antikke beretninger) ikkeseksuelt forhold med Sokrates som han beundret og respekterte, og Sokrates var tiltrukket av hans skjønnhet, men nektet å gi etter for hans ungdommelige tiltrekning.<ref>I. Sykoutris, ''Introduction to Symposium'', 159–180.</ref><ref>Platon, ''Symposium'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0174;layout=;query=section%3D%23697;loc=Sym.%20215b 215a–222b].</ref> Alkibiades «fryktet og hedret Sokrates alene, og avskydde resten av sine elskere» ifølge [[Plutark]].<ref>Plutarch, ''Alcibiades'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0182;query=chapter%3D%236;layout=;loc=Alc.%207.1 6].</ref>
Rad 91 ⟶ 89:
Alkibiades' plan møtte på dette tidspunktet et stort hinder. Tissafernes ville ikke gjøre en avtale for enhver pris; han ønsket å følge sin nøytralitetspolitikk.<ref>D. Kagan, ''The Fall of the Athenian Empire'', 136–8.</ref> Tissafernes var en klok leder, og hadde sett fordelene med at partene trettet hverandre ut uten direkte persisk involvering. Alkibiades innså dette, og ved å presentere det slik for athenerne, at det ble stilt strengere og strengere krav fra Tissafernes side, forsøkte han å overbevise dem om at han hadde overtalt Tissafernes til å støtte dem, men at de ikke hadde gitt nok til ham.
Selv om utsendingene var sinte over størrelsen på de persiske kravene, reiste de likefullt med det inntrykket at Alkibiades kunne ha ordnet en avtale mellom maktene dersom han hadde valgt å gjøre dette. Denne fiaskoen, ved hoffet til Tissafernes, gjorde slutt på forhandlingene mellom konspiratørene og Alkibiades. Gruppen var
===Gjeninnsettelse som athensk general===
Rad 103 ⟶ 101:
===Slagene ved Abydos og Kyzikos===
[[Fil:Battle of Cyzicus.svg|thumb
Alkibiades ble kalt tilbake av «interimregimet» til ''De fem tusen'', styresmakten som etterfulgte ''De fire hundre'' i 411, men det er mest sannsynlig at han ventet til 407 før han faktisk returnerte til byen.<ref>Cartwright-Warner, ''A Historical Commentary on Thucydides'', 301.</ref> Plutark forteller oss at selv om hans tilbakekallelse allerede var satt i gang av [[Kritias]], en politisk alliert av ham, var Alkibiades fast bestemt på å komme tilbake i triumf. Mens dette helt sikkert var hans mål, var det igjen et middel til et sluttmål som var å unngå å bli stilt for retten når han dro hjem til Athen.
Rad 109 ⟶ 107:
Den neste betydelige rollen han spilte i krigen inntraff i [[slaget ved Abydos]]. Alkibiades ble igjen ved Samos med en liten styrke mens Thrasybulos og Thrasyllos ledet den største delen av flåten til [[Hellespont]]. I denne perioden lyktes Alkibiades å skaffe penger fra [[Karia]] og naboområdet. Med disse midlene kunne han betale roere og begunstige seg blant dem. Etter den athenske seieren i [[slaget ved Kynossema|Kynossema]], samlet begge flåter alle sine skip som de hadde rundt omkring i Egeerhavet og forente seg for det som ville bli en avgjørende neste trefning.
Mens Alkibiades fremdeles var på vei, braket de to flåtene sammen ved [[Abydos (Lilleasia)|Abydos]] hvor peloponneserne hadde satt opp sin hovedbase for flåten. Slaget var jevnt og varte i lang tid, men balansen tippet i Athens favør da Alkibiades seilte inn i Hellespont med 18 triremer. Den persiske satrapen [[Farnabazos]] som hadde erstattet Tissafernes som støttespiller for den peloponnesiske flåten, flyttet sin landarmé til kysten for å forsvare skipene og sjømennene som hadde strandet sine skip. Bare støtten fra den persiske arméen og mørkets frembrudd reddet den peloponnesiske flåten fra fullstendig ødeleggelse.<ref>Kagan, ''The Peloponnesian War'', 408</ref>
Kort tid etter slaget ankom Tissafernes Hellespont, og Alkibiades forlot flåten ved Sesotos for å møte ham. Han hadde med seg gaver og håpet igjen å få den persiske guvernøren over på sin side. Alkibiades hadde tydeligvis feilvurdert sin posisjon hos satrapen på det groveste, og han ble arrestert da han ankom. Han klarte å flykte og gjenopptok kommandoen innen en måned hadde gått. Men det var nå opplagt at han ikke hadde noen innflytelse hos perserne. Fra nå av ville hans autoritet være avhengig av hva han faktisk kunne oppnå fremfor hva han lovet å gjøre.
Rad 120 ⟶ 118:
===Ytterligere militære suksesser===
[[Fil:Gallipoli peninsula from space.png|thumb
Alkibiades og Thrasyllos begynte, i 409, etter seieren, deres beleiringen av [[
På leting etter disse midlene, reiste han til [[
Herfra sluttet Alkibiades seg til beleiringen av [[
==Tilbakevendingen til Athen, avskjedigelse og død==
Rad 140 ⟶ 138:
Alkibiades var klar over at den spartanske flåten var i nærheten, derfor etterlot han 80 skip for å vokte dem under kommandoen til sin personlige styrmann Antiokos, som fikk klare ordrer om ikke å angripe. Antiokos fulgte ikke disse ordrene og forsøkte å trekke Lysander inn i kamp ved å imitere taktikken som ble brukt ved [[Slaget ved Kyzikos|Kyzikos]]. Situasjonen var derimot radikalt annerledes i [[slaget ved Notion]] enn den var ved Kyzikos. Athenerne hadde ingen overraskelseselement, og Lysander var svært godt informert om deres flåte av desertører. Ved et plutselig spartansk angrep ble Antiokos' skip senket, og han selv ble drept. De resterende skipene til lokkestyrken ble så jaget tilbake mot Notium hvor hovedstyrken til athenerne ikke var forberedt på den plutselige ankomsten til hele den spartanske flåten. I de påfølgende kampene fikk Lysander en total seier. Alkibiades returnerte snart og forsøkte desperat å rette opp nederlaget ved Notium ved å få en ny seier, men Lysander kunne ikke tvinges til å angripe flåten igjen.
Ansvaret for nederlaget lå til slutt hos Alkibiades, og hans fiender brukte denne muligheten til å angripe ham og få ham fjernet fra kommandoen, selv om mange moderne forskere mener at Alkibiades ble urettferdig beskyldt for Antiokos' feil.<ref>G. Cawkell, ''Thucydides and the Peloponnesian War'', 143</ref> Diodorus forteller at falske anklager, som hadde blitt ført frem av hans fiender, var del av grunnlaget for at Alkibiades ble avskjediget, i tillegg til tabben ved Notium. Anthony Andrews, professor i [[oldtiden]]s historie, sier at de overdrevne håpene som hans suksesser den foregående sommeren hadde skapt, var et avgjørende element i hans fall. Han dro aldri tilbake til Athen, men seilte nordover til festningene i
===Død===
[[Fil:Alcibiades7220.jpg|thumb
Alkibiades' rolle i krigen endte da han ikke hadde lederskapet lengre, med et unntak. Før slaget ved Aigospotamoi, i det siste attesterte faktum av hans karriere<ref name="Perrin25-37">B. Perrin, ''The Death of Alcibiades '', 25–37.</ref>, innså Alkibiades at athenerne hadde ankret opp på et strategisk ufordelaktig sted og rådet dem til å flytte til [[Sestos]] hvor de kunne trekke fordel av havnen og byen. Dirodorus nevner derimot ikke dette rådet og hevder i stedet at Alkibiades tilbød generalene thrakisk hjelp i bytte mot en del av ledelsen. Generalene til athenerne «vurderte det slik at ved et nederlag kunne skylden feste seg til dem og dersom de seiret ville alle gi æren til Alkibiades»; de ba ham derfor dra og ikke komme nær leiren igjen. Dager senere ble flåten tilintetgjort av Lysander.
Rad 152 ⟶ 150:
Alkibiades var en polariserende figur i [[antikkens Hellas]]. Thukydid finner feil ved den athenske statsmannen for sin politiske fremferd og motiver. Ifølge historikeren var Alkbiades «overdrevent ambisiøs» da han foreslo ekspedisjonen i Sicilia for «å skaffe seg velstand og rykte gjennom sine suksesser». Alkibiades holdes ansvarlig av Thukydid for ødeleggelsen av Athen, siden «hans vaner fornærmet alle og fikk dem til å binde seg til andre saker, derfor gikk det ikke lenge å ruinere byen.» Plutark regner ham som «den minst skruppelløse og med mest totale mangel av respekt for andre mennesker.» På den andre siden hevder Diodorus at han var «briljant i ånd og ment for store foretak». Sharon Press ved [[Brown University]] påpeker at [[Xenofon]] legger vekt på Alkibiades' tjeneste for staten, fremfor skaden han ble anklagd for å ha påført den.<ref>S. Press, [http://www.brown.edu/Departments/Classics/bcj/07-03.html Was Alcibiades a Good General?]</ref>
[[Demosthenes (taler)|Demosthenes]] forsvarer Alkibiades' bedrifter når han sier at hadde tatt til våpen i forsvar for demokratiet, utviste sin patriotisme, ikke gjennom pengegaver eller taler, men gjennom personlig tjeneste. For Demosthenes og andre talere, var Alkibiades en figur som representerte den store mannen
I ''Athenernes konstitusjon'' inkluderer ikke [[Aristoteles]] Alkibiades i listen over de beste athenske politikerne, men i ''Senere analyser'' hevder han at trekkene til en stolt mann som Alkibiades er «sinnsro i livets forandringer og utålmodigheten til vanæren.» Alkibiades skapte hos hans samtidige en frykt for sikkerheten til den politiske orden.<ref name= "Gribble41">D. Gribble, ''Alcibiades and Athens'', 41.</ref> Derfor sa [[Andokides]] om ham at «i stedet for å hevde at han selv burde tilpasse seg lovene til statene, forventet han at du skulle tilpasse deg hans egen livsform.» [[Cornelius Nepos]]' berømte frase om Alkibiades er sentral i avbildingen av den athenske statsmannen:
Rad 165 ⟶ 163:
===Militære bedrifter===
[[Fil:TestaAlcibiades.jpg|thumb
Til tross for hans kritiske kommentarer innrømmer Thukydid i en kort digresjon at «offentlig var hans håndtering av krigen så god som den kunne ønskes». Diodorus og Demosthenes regner ham son en stor general. Ifølge Fotiadis var Alkibiades en uovervinnelig general, og overalt hvor han dro, fulgte seier ham. Hadde han ledet hæren i Sicilia, ville athenerne ha unngått katastrofe, og hadde hans landsmenn fulgt hans råd ved Aigospotamoi, ville Lysander ha tapt og Athen ville ha hersket over Hellas. På den andre siden tror Paparrigopoulos at den sicilianske ekspedisjon var en strategisk feil. Platias og Koliopoulos understreker at den sicilianske ekspedisjon i høyeste grad var en strategisk blunder, og at den var et resultat av «lettsindig holdning og en utrolig undervurdering av fienden.»
Rad 178 ⟶ 176:
===Taleferdighet===
[[Fil:Alcibiades and friend - detail from Phidias and the Parthenon marbles by Alma Tadema.jpg|thumb|
Plutark vurderer «Alkibiades...som en dyktig taler i tillegg til hans andre gaver», mens [[
==Referanser==
<references/>
==Litteratur==
Rad 209 ⟶ 205:
* [[Xenofon]], ''Hellenika''
===
;Norsk
* Østberg, Tord (2013): ''Alkibiades og Aten : en politisk biografi fra det radikale demokratiets første århundre'', Oslo: Dreyers forlag, ISBN 978-82-8265-033-5
;Engelsk <!-- og strengt talt også på gresk, minst tre titler -->
* Andrewes, A. (1992): «The Spartan Resurgence» i: ''The Cambridge Ancient History'' bind V. Cambridge University Press. ISBN 0-521-23347-X.
*
*
* Cartwright, David; Warner, Rex (1997): ''A Historical Commentary on Thucydides: A Companion to Rex Warner's Penguin Translation''. University of Michigan Press. ISBN 0-472-08419-4.
* Cawkwell, George (1997): ''Thucydides and the Peloponnesian War''. Routledge (UK). ISBN 0-415-16552-0.
*
*
*
* Due, Bodil (1991): «The Return of Alcibiades in Xenophon's Hellenica» i: ''Classica et Mediaevalia — Revue Danoise de Philologie et D'Histoire'' XLII: 39–54. ISBN 0-521-38867-8.
* Ellis, Walter M. (1989): ''Alcibiades''. Routledge. ISBN 0-415-00994-4.
*
* Gribble, David (1999): ''Alcibiades and Athens: A Study in Literary Presentation''. Oxford University Press. ISBN 0-19-815267-1.
* Habinek, Thomas N. (2004): ''Ancient Rhetoric and Oratory''. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-23515-9.
* Hatzfeld, Jean (1951): ''Alcibiade''. Presses Universitaires de France.
* Kagan, Donald (1991): ''The Fall of the Athenian Empire''. Cornell University Press. ISBN 0-8014-9984-4.
* Kagan, Donald (2003): ''The Peloponnesian War''. Viking Penguin (Penguin Group). ISBN 0-670-03211-5.
* Kern, Paul Bentley (1999): «Treatment of Captured Cities» i: ''Ancient Siege Warfare''. Indiana University Press. ISBN 0-253-33546-9.
* Lee Too, Yun (1995): «The Politics of Discipleship» i: ''The Rhetoric of Identity in Isocrates''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-47406-X.
* Littman, Robert J. (1968): «The Strategy of the Battle of Cyzicus» i: ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'' '''99''': 265–72.
* McCann David, Strauss Barry (2001): ''War and Democracy: A Comparative Study of the Korean War and the Peloponnesian War''. M.E. Sharpe. ISBN 0-7656-0695-X.
* McGregor, Malcolom F. (1965): «The Genius of Alkibiades» i: ''Phoenix'' '''19''': 27–50.
* Paparrigopoulos, Konstantinos (-Pavlos Karolidis) (1925): ''History of the Hellenic Nation'' (Volume Ab). Eleftheroudakis (på gresk). <!-- Denne har altså en annen tittel på gresk, den engelske er kun en oversettelse !! -->
* Peck, Harry Thurston (1898): ''Harper's Dictionary Of Classical Literature And Antiquities''.
* Perrin, Bernadotte (1906): «The Death of Alcibiades» i: ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'' '''37''': 25–37.
* Platias Athanasios G., Koliopoulos Constantinos (2006): ''Thucydides on Strategy''. Eurasia Publications. ISBN 960-8187-16-8.
* Press, Sharon (1991): «Was Alcibiades a Good General?» i: ''Brown Classical Journal'' 7.
* Price, Simon (1999): «Religious Places» i: ''Religions of the Ancient Greeks''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-38867-8.
*
* Sealey, Raphael (1976):. «The Peloponnesian War» i: ''A History of the Greek City States, 700–338 BC''. [[University of California Press]]. ISBN 0-520-03177-6.
* Scott, Gary Alan (2000): «Socrates and Teaching» i: ''Plato's Socrates as Educator''. SUNY Press. ISBN 0-7914-4723-5.
* Smith, Willian (1851): ''A New Classical Dictionary of Greek and Roman Biography, Mythology and Geography''. Harper & brothers.
* Strauss, Leo (1978): ''The City and Man''. University of Chicago Press. ISBN 0-226-77701-4.
* Sykoutris, Ioannis (1934): ''Symposium (Introduction and Comments)''. Estia. På gresk
* Vlachos, Angelos (1974): ''Thucydides' Bias''. Estia På gresk
* Wolpert, Andrew (2002): ''Remembering Defeat: Civil War and Civic Memory in Ancient Athens''. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-6790-8.
{{Oversikt antikkens Hellas}}
{{anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Greske generaler fra oldtiden]]
[[Kategori:Personer fra Athen]]
| |||