Hit på søndag

Oslo

      

Oslo altså

       

Siden sist

    

Jeg var der

Da du døde var jeg der. Jeg var der. Det kom en strek på kinnet ditt, jeg pekte på den, og sa, se nå kom det en strek på kinnet til pappa. Så rart. Så pustet du ikke lenger. Du hadde sluttet å puste. Og jeg trykte på den røde knappen. I 3 uker satt vi der og ventet på dette øyeblikket, og nå er du her ikke lenger. Borte.   

Jeg passer på

Jeg sykler så fort jeg kan. Hver dag sykler jeg så fort jeg kan til Ottestad sykehjem. Pappa skal dø. Og ingen vet hvor lenge han har igjen. Og jeg tenker at livet mitt blir anderledes nå. Mamma døde for 9 mnd siden, og nå pappa. Men, han lever. Og jeg sitter her sammen med han, og hører på pusten. Noen ganger jevn, andre ganger urytmisk. Men, han er her. Og jeg er her. Og jeg passer på han.  

Pust

Jeg lytter til pusten, og teller sekundene mellom hvert åndedrag. Jeg trodde jeg skulle være redd. Jeg trodde at det å sitte på et dødsleie skulle gjøre meg redd. At jeg skulle svime av eller få panikk. Jeg er trist og lei meg, men jeg er ikke redd. Jeg er ikke redd for det som skjer. Men, jeg er i ei boble. Alt dreier seg om her og nå, ikke i morgen, eller neste uke. Men, nå, akkurat nå