Tenk å ha så gode og gjestfrie venner som er villig til å låne vekk deres luksushytte med en fantastisk sjøutsikt…
Så heldige er vi to, mannen min og jeg.
Første kvelden:
Skuldrene nede, ro, god drikke, hver sitt avkoblings-lektyre og deilig musikk i bakgrunnen… ♥
Her står det i stå i oppussingen og jeg kjenner på utålmodigheten. For å stilne litt på rastløsheten, blir det ofte ommøblert, i hele huset.
Ny sofa har vi jo skaffet oss, der vi fant ut at det var like greit med en fra Ikea, som en lett kan skifte trekk på og få et helt nytt uttrykk i stuen.
I dag kom det grå trekket på igjen, mens det hvite er til vask.
Da vi kjøpte sofaen var jeg mest tent på dette grå trekket, med tydelige sømmer og knapper som fine detaljer.
Men da jeg måtte hive det til vask og fikk på det hvite «ekstratrekket», ble det enda lysere og lettere i stuen, og dermed ble det hvite en favoritt i stedet, til tross for at det er å se overalt i bloggverden og i blader, og at det er mye vaskeligere å holde rent..
Når det hvite er vasket, strøket og trekt på (…som anbefales, for lagring lager nye skrukker, til tross for en evighet ved strykebrettet..) ..så får jeg vise dere forskjellen fra grått til hvitt trekk.
Posted from WordPress for Android
Filed under Frankrike
Hvorfor må verden komme med dens store voldsomme skjellsord, når naturen lar oss små levende puste inn lukten av jord fra skogens bunn eller kjenner smaken av den salte luften fra havet?
Hvorfor ikke kjærtegne som havet, når det brer seg som silke innover land og trekker seg sakte tilbake?
Hvorfor kan den ikke hviske sånn som Moder Jord gjør, med sine milde kjærlige ord som raslende blad i dens rolige åndedrag?
♥
Filed under Frustrasjon, Kjærleik, Livet, Naturen, Spørsmål
…. sies det.. og det virker, men ikke alle har helt samme filosofien.. dessverre!
Noen mennesker m å klage, fokuserer på det negative og glemmer fort det positive.. Og slike mennesker har ofte vondt for å gi ros til andre. Det kan nesten virke som om de tror verden går under om de skulle finne på å dele ut ett kompliment eller to..
Å omgåes slike mennesker er utrolig slitsomt og kan tappe det mest positive innstilte menneske.
Hvorfor velger noen å være slik?
Er de klar over hva de gjør med omgivelsene?
Og er de klar over hva en slik innstilling gjør med dem selv?
En kan snu og vende på alle klagene og alt det negative og prøve å få de til å se ting fra et lysere perspektiv, men til ingen nytte. En kan faktisk slite seg ut på det og får behov for å distansere seg fra disse menneskene, selv hvor glad en er i de..
Her må jeg jo hive inn at jeg ikke påstår at vi skal alle gå rundt i evig lykkerus med et gigantisk glis om kjeften, for slik er jo ikke livet. Livet har sine opp- og nedturer, det er naturlig. Og hadde det ikke vært slik hadde ikke oppturene vært noe særlig oppturer..
Jeg selv blir som oftest sett på som en smilende, blid og positive person, men mange dager våkner jeg ikke slik..
Noen morgener har jeg ikke engang lyst å stå opp, bare snu meg og dra dynen over hodet og ikke ta imot dagen.
Daglig kjenner jeg både på depresive tanker og angst, i større og mindre grad og har slitt med det så lenge jeg kan huske.., men har lært at å sitte og ruge på den slags gjør ingen nytte.
Det gjør heller større skade!
Jeg må ta meg selv i nakken og snu det mentale, noen ganger sier jeg faktisk høyt ut til meg selv:
-» Helt alvorlig, hva har du å klage over egentlig? Få opp øynene og se deg rundt!»
Noen ganger trenger jeg f.eks. ikke mer enn å bare høre litt fuglekvitter, andre ganger må det mer til..
Men hovedsakelig handler det om at jeg må motiverer meg selv!!!
Når jeg omgåes mennesker som kritiserer fremfor å rose, alltid finner noe å klage over eller faktisk også kan finne på å snu min egen selvros til å få meg til å føle meg mislykket…, da mister jeg smilet mitt..
*
Jeg får meg selv til å smile og deler veldig gjerne på det!
Jeg vet hvor godt det er å få anerkjennelse og ros, derfor gir jeg det til andre!
Det er jo mye deiligere å være glad en å være sur og trist, er det ikke?!!
*
Humøret er som en boomerang..
Hva ønsker du skal kommer i retur?
♥ ♥ ♥
Filed under Annet, Frustrasjon, Livet
For tiden er jeg så fjernstyrt at jeg har glemt bloggen min ..
Jeg har jo lenge drevet med foto og også malt abstrakte bilder, men en dag satt jeg med et lærret forran meg og jobbet og fikk ikke helt et ønsket resultat i arbeidet. .
Frustrert over å ikke få det til, la jeg fra meg penselen og reiste meg for å ta en pause og distansere meg fra problemet..
Så får jeg øye på en tegneblokk en kunstnervenn ga meg før jul..
Tegne..,tenkte jeg…., med blyant.., det har jeg ikke gjort siden 15års alderen..
Kanskje det er tid for å la penselen ligge og uttrykke meg via blyanten.., tenkte jeg.
Tenkt, så gjort, siden den dagen.
Og nå har jeg også presset meg selv til å vise hva jeg gjør og fått deilig anerkjennelse av venner og familie.
Jeg fortsetter og tegner uttrykkene mine og så får vi se hvor det bærer videre.
Posted from WordPress for Android
Filed under CH
Tror dere ikke mannen kom hjem med en kabel-trommel forleden dag.
Jeg mistenker han for å snik-titte i bladene mine.. 😉
Jeg har ikke sagt at jeg vil ha en slik, men han så en på jobben og tenkte at det kunne fungere som salongbord, siden vi har solgt vårt gamle og bare hatt en liten kiste som har fungert som et midlertidig bord.
Kisten er byttet ut med trommelen og skal få en sjanse, siden mannen kom hjem som rene Espen Askeladden ♥
Posted from WordPress for Android
Filed under Kjærleik
Vet dere hva som er frustrerende?
Kombinasjonen av økonomi og oppussing!
Begrensninger, begrensninger, begrensninger…
Jeg har egentlig mest lyst til å rive ned alt i alle rom og velge og vrake akkurat slik jeg vil ha det.
Møblere med akkurat de møblene jeg har lyst til og klistre opp voldsom kunst og deilige kontraster av farger, betong og metall..
Men så har det seg slik at penger ikke strekker til til det jeg ønsker og ikke heller har han jeg bor med helt den samme smaken..
Begrensninger, begrensninger, begrensinger…
Men slik er det nå en gang og da er det å bare bli enig og å inngå kompromiss med både min mann og økonomien.
Sant skal sies at jeg er ikke den som med glede bruker store summer penger, men liker egentlig det interiøret som dessverre ikke er blant det billigste.
Men har dessverre endt opp med møbler som er innenfor den økonomiske grensen….
What to do?
Ikke annet enn å gjøre det beste ut av det, ikke sant?!
Jeg er heldigvis ikke alene.
Vi er mange.
Vi får fortsette å drømme oss bort og kanskje en gang har vi nådd målet og bor i en drøm av interiør..
(…men egentlig er det jo bare ting… selv om de er pene å se på, så er det jo ikke det som er viktigst i livet…)
Posted from WordPress for Android
Filed under Frustrasjon
Velkommen inn!
M i l l a 