Yderst #25, 2016 by Yderst

Yderst

ukesmagasinet for Bø i Vesterålen Nr. 25 / 2016 Årgang 4 løssalg: 30,-

Radarparet Noen ganger er de godt synlige, andre ganger jobber de i det skjulte. Vi har møtt Regineveteranene Turid og Gunnbjørg. Les mer på side 16.

Yderst Nr. 25, 2016

Takk, Regine! Takk, Regine, for at du hadde vett til å sette deg ned for å skrive. Lite visste du vel, da du satt alene i tussmørket i Sinahula, hva du satte i sving. Sånn for det første kan vi fortelle at ti sjeler vil jobbe året rundt for å gjøre stas på deg. Kanskje hadde du ikke trodd det, om noen fortalte deg det, at under disse festdagene vil det være kul på veggene, butikkene vil sette omsetningsrekord, i det herrens år 2016 vil det være så fullt på badestrendene på heimplassen din akkurat disse dagene, at man skulle tro man var i Malibu, i Unaiten. Kanskje hadde du

#yderst

Men nå skal du høre. En dag fant ei dame en kommode i kjelleren i biblioteket på universitetet i Tromsø. Inni kommoden lå bøker og fortellinger skrevet for hånd i ei hule. Dama som fant kommoden, har i ti år arbeidet med dine bøker og ditt liv. Hun syns kvinner skal være flinkere til å gjøre som deg, og til å tro at det de sjøl gjør er viktig og vesentlig for andre. – Hvis vi tør å løfte frem både oss selv og andre kvinner, får vi et riktigere bilde av kvinner og vår viktighet i verden.

Hva rører seg i Bø? Vi følger med på Instagram, under hashtagene #bøivesterålen og #yderst. Ses!

Fortellinger som sier noe om hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Takk for at du tok det store valget. At du tok de store skrittene. ikke sett for deg, at det valget du tok skulle sparke ned dørene for mange mennesker i ettertid. Takk for at du tok fram skrivesakene og sneik deg unna gubben. Sånn at vi nesten hundre år senere kan lese ramsalte eventyr som får ungene til å sperre opp øynene, og setter fantasien i kok. Fortellinger som sier noe om hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Takk for at du tok det store valget. At du tok de store skrittene. At du skjønte at det beste for deg selv, faktisk var å gjøre det uhørte: Pakke sammen og si at nok er nok. At du hadde mot til det, ble din redning. Og det ble også til det beste for plassen du forlot, at du fikk blomstre i fred på andre siden av landet.

@Dosalo #yderst

Liv Helene Willumsen heter hun, og hun synes at du hadde så mye bein i nasen at hun har brukt ti år til å studere deg, og det du har skapt. Takk Regine. Du inspirerer oss hver eneste dag. Tekst: kristina r. johnsen [email protected]

@kjerstirob #yderst

v i som l ager yder st:

Kristina r. johnsen

ingmar wåhlberg

øystein l. ingvaldsen

Evelyn Andora Pecori

Redaktør

Daglig leder / skribent

Fotograf / kåsør

Fotojournalist

Yderst

Yderst er en avis fra Bø i Vesterålen som kommer ut en gang i uka. Vi tar for oss nyheter, mennesker og historier fra Bø i Vesterålen. Utgiver: EventYR AS TRYKK: HTG Trykk, Harstad

Opplag: 900 Layout: Ingmar Wåhlberg / EventYR AS Distribusjon: Posten Norge / Bring Redaktør: Ingmar Wåhlberg Abonnement & annonsering: Et årsabonnement på Yderst inkluderer 48 utgaver av de aller beste og viktigste historiene og nyhetene fra Bø i Vesterålen. Det koster 899,- for et helt år, og bestilles enklest på vår heimeside, www.yderst.no.

Yderst arbeider etter Vær Varsom-plakaten. Den som mener seg urettmessig behandlet gjennom omtale eller publisering for øvrig, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er oppnevnt av Norsk Presseforbund og behandler klager annet mot aviser og fra allmennheten. Adressen til PFU er: Prinsensgt. 1, PB 46, Sentrum, 0101 Oslo. Telefon: 22 41 56 80. Faks: 22 41 19 80.

Det går også supert å melde abonnement til [email protected]. Det går også helt fint å slå på tråden eller å sende melding til Ingmar så ordner vi saken. Det finnes også et halvårsabonnement for 580,Annonsering har Ingmar Wåhlberg ansvaret for. Ta kontakt med ham hvis du er interessert i annonsering. postAdresse: Yderst C/O EventYR AS

Postboks 195 8469 Bø i Vesterålen Kontakt: Ingmar Wåhlberg 480 734 26 [email protected] Kristina R. Johnsen: 991 67 009 [email protected]

Yderst Nr. 25, 2016

Error 404 Vi må dessverre meddele at Øystein har byttet adresse. Han har flyttet fra Fjærvoll til galleriet sitt i Vinjegården hvor han gjør sitt beste for å produsere naturbilder for tilbakestrømmende bøfjerdinger med ekstrem hjemlengsel, som åpenbart tjener altfor godt i den store Tigerstaden. Han lever under stusselige kår i en kjeller uten vinduer, men blir heldigvis godt oppvartet av de snille pikene på Smak kaffebar som fyller etter med varme horn og smoothie når hans høylytte brøl mot vranglåste printere blir til bry for kaffebarens egne gjester. I tillegg holder Vinjegårdens generaldirektør Jan et våkent øye med hans skrøpelige helse og er stadig på besøk med blodtrykksmåler og luktesalt. Øysteins gode venn Robert, som jobber på Malia, holder humøret hans oppe ved å fortelle at de kanskje en dag skal fly radiostyrte helikopter sammen på stranda. Han har det ikke så lett, stakkars. Men den gode nyheten er at samtlige av hans leverandører har tatt fellesferie, så det er bare et spørsmål om tid før han går tom for produksjonsmaterialer og kan flytte hjem igjen til sin kone og barn som lurer på hvordan han ser ut i dag. Tett før deadline fikk vi i redaksjonen en SMS fra Øystein om at han ikke visste

Absurdgalleriet Av Sverre Bjørstad Graff

hvor han var. Han hadde en mistanke om at han var en plass på lageret sitt, men hadde gått seg bort i store mengder pappesker og ventet nå på å bli snust opp av en lavinehund fra Røde Kors. Han ber oss hilse og beklage til våre lesere at han derfor ikke kan skrive en NogenLunde denne uken. Redaksjonen ønsker å ivareta våre ansatte som opplever selvforskyldt stress i hverdagen, og har derfor satt i gang kronerulling til ei elektrisk høyfjellssol som skal installeres på Øysteins kontor, slik at han som oss kan få litt farge på skrotten i dette fantastiske juliværet han har gått glipp av. Vi får satse på at Øystein er tilbake i neste uke. Tekst: øystein l. ingvaldsen [email protected]

L I K O S S PÅ FAC E B O O K : FAC E B O O K .C O M / V I N J E G A R D E N

M A NDAG 1. AU GUS T S TA R TER SO M MERSA LGE T: Tilbudet gjelder uke 29-30

Gjør et MALINGS-KUPP!

– vi hjelper deg å velge rett produkt

Kampanjepris

599

248

Sommertilbud på Vinjegården! Vi forlenger kampanjen frem til og med lørdag 6. august!

Opptil -50% rabatt på utvalgte sommerleker!

Alt av sommerens kolleksjoner skal ut, så ta turen innom oss og gjør et KUPP. Vi har 50-70% rabatt på det meste av vårt sortiment. Kaffe, kaker og enkel lunsj kan du også kjøpe hos oss. Velkommen til oss på Smak.

NORSKE TOMATER

Sommerklær / badeleker / strandleker og mye mer!

Stort sommersalg hos Heimhusan! 50% avslag på et drøss av vårnyhetene!

29.90,- (pr. kg)

Mandag - fredag: 10 - 16 Lørdag: 10 - 14

Torsdag 13.00-17.00 / Fredag 13.00-17.30 / Lørdag: 11.30 - 15.00

Yderst Nr. 25, 2016

Festa som i -76 Merethe og klassekameratene ble 15-åringer igjen. I juni 1976 var 73 håpefulle ungdommer klare for verden etter tre år på Bø Ungdomsskole. Den 23. juli 2016 har det gått 40 år, og tre av våre medelever har dessverre gått bort. Noen av disse håpefulle ungdommene samt to av våre klasseforstandere, Viktor Torbjørnsen og Kari Lise Stephansen, er klare for å treffes igjen. Det startet en dag i mars da jeg møtte Sissel på Vinje - og hun minnet meg på vårt jubileum. Det ble trivelige møter, og gamle vennskap ble pusset opp. Det var mye jobb med å finne alle - og dessverre var det mange det ikke passet for denne gangen. Vi ble til slutt et flott gjeng på 25 stykker som hadde lyst til å være med. Vi møttes på Fjærvollstranda på formiddagen med masse skravling og litt grilling. 40 år skulle jo formidles på kortest mulig tid.

skrevet ned litt om oss selv og våre fremtidsdrømmer… Stig hadde ordnet med musikk fra riktig tidsperiode, og vi hadde ikke glemt gamle kunster på dansegolvet (tror jeg...) Undertegnede var 15-åring i et døgn - og festen var en energibombe av de sjeldne. Jeg får lyst til å si som i gamle stiler på barneskolen: "- og alle var vi enige om at det hadde vært en hyggelig dag". Tekst og foto: Merethe Schumann Thorsen

Det ble plass til et lite vorspiel for noen av oss i en hage - og til slutt en nydelig middag på "En smak av Asia" med etterfølgende sosialt samvær ut i de små timer. Gry Halland holdt tale, og det var utrolig hvor mye hun husket fra de tre årene. Hun hadde til og med funnet ei bok der vi hadde

8475 Straumsjøen Tlf. 76 11 42 00 Faks 76 11 43 01 www.boe.kommune.no

Kulturskolerektor Har du erfaring fra kulturskolearbeid, utdannelse innen musikk og pedagogikk – og liker å jobbe med barn og unge? Da er du kanskje vår nye kulturskolerektor? Da Bø kulturskoles rektor skal ut i permisjon har vi ledig 100 % vikariat som kulturskolerektor i ett år fra 10.10.16. Du må ha kultur-/musikkfaglig og pedagogisk utdanning fra høgskole eller universitet, lederutdanning og/eller erfaring, samt god økonomisk forståelse. Lønns- og tilsettingsvilkår etter gjeldende lover, reglement og tariffavtaler. Politiattest vil bli avkrevd ved tilsetting. Søker må beherske norsk skriftlig og muntlig.

Fullstendig utlysningstekst samt elektronisk søknadsskjema finner du på www.jobbnorge.no Søknadsfrist: 14.08.16.

Jobbnorge.no

Nærmere opplysninger om kommunen og kulturskolen finnes på http://www.boe.kommune.no eller ved henvendelse til kultur- og næringssjef Kine Anette Johnsen, tlf. 76 11 43 32 / 98 45 46 10.

Yderst Nr. 25, 2016

Kunsten å lure Det er igjen lyd i det sommerstengte klasserommet på Steine skole. Etter vel en måned med stillhet. Det er første skoledag på Bø sin egen utgave av Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Tekst & Foto: Evelyn Andora Pecori [email protected]

Yderst Nr. 25, 2016

– En gang da jeg var keeper gikk jeg inn i målet med fotballen i armene, og lagde selvmål. Jeg skulle egentlig bare fikse en ting på maskoten vår som stod der, forteller ei jente. – Shit happens, bruker jeg å si. Ordene kommer fra Hans Grane. Han er tryllekunstner. – Enn du da, spør han nestemann. – Erlend. Kommer ikke på noe pinlig. – Nei, men det går bra. Skal vi begynne da? hart sin Sivert, Isak, Mads, Mina er noen av navene. Det er litt over et døgn til de unge tryllekunstnerlærlingene skal holde sitt første show, og Grane forbereder dem på å flaue seg ut. Som tryllekunstner er det noe som en må være vant til. Noen ganger avslører én i publikum trikset, andre ganger går alt i surr. Da må en bare hente seg inn og fortsette. The show must go on. Grane står lent mot kateteret, med publikum foran seg i en hestesko av skolepulter. Et neonfarget gummistrikk henger rundt lillefingeren og ringefingeren. Han ser utover hesteskoen før han knipser. Vipps så er gummistrikket flyttet over til pekefinger og langefinger. Noen av publikummerne måper. Andre rynker på øyenbrynene. – Mystisk, hvisker gutten som sitter nærmest tryllekunstneren. – Uansett hvor du står når du tryller, så står du på en scene, sier Grane til lærlingene sine. Han peker på det tomme gulvet foran ham. Det er hans scene i dag. – Dette er kostymet mitt, sier han og peker på klærne sine. Selv om det bare er t-skjorte og jeans er dette kostymet mitt i dag. Barna ler. – Poenget mitt er at dere ikke kommer til å lære å trylle kaniner opp av hatter, eller sage damer i to i dag. Dere skal lære triks som dere kan bruke til å lure familie og venner, akkurat der dere møter dem i hverdagen. Han viser frem et korttriks, og publikum måper igjen. Så får de se hvordan det gjøres. – Det er jo dritlett, kommer det selvsikkert fra en i hesteskoen. – Ja. Det er det, svarer Grane. Men det vet ikke de som ser på. Dessuten. Og dette er en viktig lærdom… Grane pauser for å få barnas oppmerksomhet. – Teknikken kan være utrolig lett å få til etter litt øving. Men det er minst like viktig å lære seg å lage et show rundt trikset. Bygge opp stemningen og tone ned stemningen. Dere må selge det magiske øyeblikket, og skjule at dere gjør et move. Dere må lære dere misdirection. Det er barnas tur til å prøve det første strikktrikset. Sjenansen blir etter hvert borte, og stillheten som fylte rommet for noen minutter siden er byttet ut med latter, klage og forundring. Noen tar trikset ganske kjapt, og tryller både ett og to strikk fra side til side på hånden. Andre sliter litt med teknikken, og har heller begynt å lage strikkpistoler som de konkurrerer om å skyte lengst med. Grane setter to og to barn sammen slik at de kan hjelpe hverandre, og teste ut trikset. Etter hvert er det færre strekk som flyver i lufta enn mellom barnefingre. Teknikken begynner å sitte, men Grane gjentar om og om igjen at avledningsmanøver og kroppsspråk er minst like viktig som teknikk. Lufta i klasserommet har blitt tung, og lukten av blyant-bly og gamle bøker er sterkere. Klokka på veggen er tre timer og tjue minutter for sein. Den viser morgen, men det er snart ettermiddag. Grane rekker å lære bort et lite triks til før dagen er omme. – Dette strikktrikset er vanskeligere enn det første. Det kalles Crazy Man’s Handcuffs. Han tar frem to strikk. Det ene strekker han ut mellom pekefinger og tommel. Det andre stikker han ned mellom strikket og handflaten, før det også strekkes ut med den andre pekefingeren og tommelen. Strikkene er nå lenket sammen. Barna står i en tett ring rundt ham. – Se her, nå sitter de fast, og kommer ingen vei, sier han og ser rundt på publikum som omkranser ham. – Ser dere? De nikker. Så bøyer han seg frem, og vier all oppmerksomheten til strikkene. Barna følger etter. De står nå tett i tett i en liten ring, noen myser. Det er helt stille, som på et bibliotek. – Hvis jeg gnir de på den rette måten så kan jeg få de til å smelte ut fra hverandre, sier Grane lavmælt. Han stirrer på strikkene og gnir de sakte mot hverandre, helt til de løsner opp fra lenken. Stemningen blir fort en annen. Barna løser opp ringen, ser

Yderst Nr. 25, 2016

på hverandre, noen river seg i håret. – Skjønte du det? – Hæææ! – Hva skjedde? Grane retter seg opp. Han spør om noen skjønte hva han gjorde. De rister på hodet. – Jeg gjorde en avledningsmanøver. Jeg brukte blikket mitt, og hele kroppsholdningen min til å få dere til å se en annen vei enn der jeg gjør movet mitt. Trikset skjer når jeg ser dere i øynene, og viser at strikkene sitter fast. Men magien skjer når jeg bøyer meg frem, og dere følger etter. Da har jeg allerede løsnet strikkene, imens dere var opptatt av å se på ansiktet mitt. De øver mer med hverandre. Nå har skuespillerne våknet til live i noen av barna. Dette trikset er mye vanskeligere enn det første, og krever øving både for teknikken og for utførelsen. Tryllekunstneren går rundt og gir tilbakemeldinger til lærlingene. – Mer innlevelse! Dere må trylle for publikum, ikke for dere selv! Han har intensiteten til en personlig trener på første økta etter ferien. I hjørnet av hesteskoen sitter Isak (12) fra Kjerringøy sammen med vennen Adrian. De er rastløse, og veksler mellom å skyte strikk, knuffe, og øve konsentrert på det vanskelige strikktrikset. Isak hadde egentlig ikke planer om å lære seg magi i sommer. – Bestemor meldte meg på, faktisk. Da jeg hørte det tenkte jeg bare «Ehh, OK?» sier han og lener seg tilbake i kontorstolen. Han trodde Grane hadde med seg billige triks til dem, men har blitt overrasket av kvaliteten. Selv har han kun vært borti trylling på YouTube ved et par anledninger, og gleder seg til Granes eget show, i morgen. – Husk å øve masse hjemme, få teknikken til å sitte helt, så dere kan fokusere på innlevelsen i morra, sier Grane til elevene før han sender dem ut av magiens klasserom. Det dunker fra høyttalerne i B-salen. En godt over halvfull sal følger med på Hans Granes show fra trygge, røde seter. Magikerelevene sitter spredt rundt i salen, men er lett gjenkjennelige likevel; de sitter helt ytterst på setet og myser for å se om de klarer å avsløre Granes triks. Han har bedt ei dame i salen om å tenke på et kort, ved å vise frem tekstplakater. Selv prater han ikke – for kortet hun tenker på befinner seg i munnen hans. Spar konge. – Oooooh, kommer det fra salen. Isak klapper sakte og lener seg bak i stolen imens han rister på hodet. – Det der er litt mer avansert enn tingene vi lærte, hvisker han. Etter at Grane har prøvd ut tankelesning, tau- og Houdini-triks på publikum, er det barnas tur. Ute i kafeen setter de seg ved hvert sitt bord. Dette er scenene deres. Blikkene møter bestemor, bestefar, storesøster og onkel. Det gispes fra alle kanter, idet rommet fylles med kortog strikkmagi, og femten rakryggede tryllekunstnere.

Yderst:liten - bare for barn! Nr. 25, 2016

Ku og pam Du Kara elion m m e Pe Kara le, K ba n, K Fa r B lo ar Ka atm nt oB n. am ra a a S og sti KĂĽ kon ellu mel n Ka ske re o ke og l. gj ram nav g A lion er e , ne lle nef lfre ha one ors d. fle n v lag r! il ,

Yderst:liten - bare for barn!

Nr. 25, 2016

Karamelleon-gavene funnet i Sinahula Pang! Pffschhhht. Host, host. – … Hallo? Professor Ratmirantafak Antamypek er stille i andre enden av røret. Hva er det han har funnet ut med karamelleon-kalkulatoren? Og hva var det smellet? Plutselig hører vi en grøtete stemme: – Jeg må bare hive meg i ubåten. Det bobler litt under overflata, før den gule toppen med glasslokk kommer til syne. Fjeset til professor Ratmirantafak Antamypek er presset mot glasset, og han vinker at vi skal komme bort. Det ser ut som at øynene skal poppe ut av hodet hans. Lokket spretter opp, og professoren puster og peser. Vi er ved Vinjesjøen småbåthavn, der professoren har bedt oss om å møte ham etter en meget mystisk telefonsamtale. – Hva er det som har skjedd? – I 99,9999 prosent av tilfellene har karamelleonkalkulatoren rett. Men dette er så fantastisk spennende, at vi må nesten bare undersøke det med egne øyne. Kom, bli med i ubåten! Den ser kanskje liten ut på utsiden, men inni er den forbausende stor. Her henger noen utstoppede dyr, og merkelige ting ligger på glass. Det lukter litt som gammel buss og makrell i tomat, og lengst frem i ubåten er det to røde, blanke stoler. – Sett deg, sier han. På bare et par sekunder er motoren i full gang, og vi svinger oss gjennom tangklyser, sjøstjerner, et gammelt båtvrak, professoren vinker til en torsk, ei kveite klasker mot frontruta, så stopper ubåten. Professoren sier at vi er framme. – Hvor er vi? – Vi er ved Eidetsjøen. Nå må vi ta beina fatt, sier han, og klatrer opp mot overflata og åpner glasslokket. Det er godt å kjenne frisk luft i nesen igjen. – Hvor skal vi? – Til Sinahula! Vi må dra til hula og undersøke! Vi tråkker oss gjennom stien, som så mange andre går nå under Reginedagan. Var det ikke eventyrstund der i dag? Vi klatrer inn i hula. Professoren myser litt, så blir han helt vill. – Se! Der ligger de! Og jammen har han ikke rett. Der ligger store

hauger med tegninger, brev, skjell, lapper, godteri, små lekefigurer, og mye, mye mer. “Til karamelleonen” står det. “Håper vi får møte deg en dag” og “Takk for karamellene”. Alle gavene fra barna til karamelleonen ligger her, i Sinahula. Han blar gjennom tegningene og brevene. Han får hakeslepp når han ser hvor lik alle tegningene er. Professoren ramler rett bak på rumpa, imens tårene tyter ut. – Snufs. Hvem hadde trodd at… at det skulle komme så mange fine gaver til karamelleonen, det er utrolig. Men at gavene skulle bli tatt imot på denne måten. Det er ikke tvil om at dette er det største en karamelleon har opplevd, sier han. Han forteller at karamelleonen har gått fra å være usynlig og hemmelig, til å faktisk kunne oppnå kontakt med andre. Det kan sikkert være utrolig tøft, og man må jo også være litt modig. Man kan jo nesten si at han har fått venner! Det tror professoren at må være ganske spesielt og fint for den. For det er sikkert ålreit å være usynlig i blant, men alle vi vel ha venner, og det er jo ganske vanskelig å få det når man er usynlig. Kanskje er professoren selv ganske ensom når han er nede i ubåten sin, og han føler at han har fått mange nye venner gjennom leitingen etter karamelleonen. – Tror du karamelleonen kan ha gjort dette til hula si? – Meget mulig, meget mulig. Siden han har blitt en stjernekaramelleon, er det ikke godt å si. Det er over tusen år siden det skjedde sist, og dette er oppførsel vi ikke har sett før. Jeg må nesten konsultere karamelleonkalkulatoren også. Bortsett fra at den eksploderte i sta etter å ha levert beskjeden om Sinahula. Den meldinga må ha sprengt kapasiteten.

– Hvordan kan vi finne ut om han har gjort den til hula si? – Jeg tenker at menneskefamilier, med voksne og barn, kan dra dit og lese favoritt-eventyret sitt for hverandre og karamelleonen. Ved siden av alle tegningene, litt for seg selv, ligger noen små lapper i en ring, nesten som blomsterblader. Professor Antamypek studerer dem med forstørrelsesglasset sitt. – Ah… har du skulle sett… Meget interessant! Jeg er henrykt! Dette er navneforslag!! Synne fra Tromsø foreslår Kupamelionen, Katman og Karamba Karamell. Vegar foreslår Dumle, Karamellu og Karalon. På en lapp står det bare “Skonkelion” og et stort smilefjes. Agnethe foreslår Per BoB Kåre og Alfred. – På måten han har lagt frem navneforslagene, ser det ut som han morer seg veldig, og gjerne vil ha flere forslag. Derfor vil vi oppfordre alle dere detektiver… nei, venner, til å legge igjen navneforslag i skrinene, som vi med 99,9 prosents sikkerhet kan være sikre på at karamelleonen fortsatt har liggende på de fine stedene. Men særlig her i Sinahula vil det være hensiktsmessig og særlig sjarmerende å legge navneforslag. Tekst: Kristina R. Johnsen [email protected] / 991 67 009

Yderst Nr. 25, 2016

Fylkesmannen sier ja Egil Kristoffersen har levert søknaden om etablering av en oppdrettslokalitet ved Gaukværøy til fylkeskommunen. Nå begynner de faglige tilrådningene å komme inn. De er i bedriftens favør. Denne uka var det at Fylkesmannens miljøvernavdeling uttalte seg som en faglig innstans i saka. I etterkant av at Bø kommune har innvilga dispensasjon fra arealplanen, har nå EKOS formelt søkt Nordland Fylkeskommune om å få etablert en lokasjon ved Gaukværøya. Den videre gangen er at Fylkeskommunen søker råd hos en rekke ulike faginnstanser. Fylkesmannen er i denne runden en av disse. I uttalelsen fra Fylkesmannen slås det fast at anlegget blant annet vil komme i kontakt med Flaget og at spesielt fortøyningene vil komme i kontakt med fiskerivirksomhet i dette området. Ellers avvises de miljømessige bekymringene som er blitt fremsatt i debatten så langt fra fylkesmannens side, og det henvises spesielt til strømforhold som utslagsgivende i så måte. Avslutningsvis sies det at Fylkesmannen ikke har noen merknader angående denne lokaliteten. Det grønne lyset gis dermed fra Fylkesmannen i Nordland. I sin uttalelse viser også Fylkesmannen til de som har påklaget vedtaket om dispensasjon som ble fattet i kommunestyret. Disse klagene er nå under behandling, viser brevet fra Bodø. Tekst: Ingmar Wåhlberg ILLUSTRASJON: NORNET 480 73 426 / [email protected]

Bruk Bø En oversikt over lokale butikker og leverandører, se også yderst.no/brukbo.

Bø Rør & Sanitær AS

TAKST/ BOLIGSALGSRAPPORT

8469 Bø i Vesterålen Telefon: 41 54 85 36 E-post: [email protected]

Siv.agr Oddbjørn Klaussen

Sertifisert for: Bolig, skade/skjønn og landbruk Tlf 76 13 92 20/917 96 336 E-post: [email protected]

SPAR Bø Tlf: 76 13 57 77

Åpningstider: 10.00 - 16.00 / 10.00 - 14.00 Steinsvika / 76 13 74 68 [email protected] / www.arvids.no

Begravelsesbyrået i Bø

Bø Gravferd AS Døgnvakt 76 20 20 40

Nettbyrå i Bø i Vesterålen

Trenger du hjelp? Bø i Vesterålen, Vinje Tlf: 76 13 79 27

Nettside | Nettmarkedsføring | Nettbutikk nettrakett.no

[email protected]

957 65 491

VARENE VÅRE FINNER DU HOS Spar på Vinje.

GLASS & SNEKRING 8470 BØ I VESTERÅLEN

ISOLERGLASS - SPEIL PLEXIGLASS Regnskap og økonomisk rådgiving. Telefon: 952 50 191

Tlf: 997 77 627 Mail: [email protected]

Yderst Nr. 25, 2016

gamle bø

Slåtton på Øyjord. Fra venstre: Signe Andersen og Åse M. Salomonsen. Kilde: Bø Museum. Vi ønsker gjerne bilder fra dere lesere i denne spalten! Har dere et gammelt bilde som dere gjerne vil ha på trykk, send litt info om bildet og hvem som er på bildet. Send det til [email protected] så skal vi få det med.

Skagen kino

Kinoprogram

Ghostbusters

jason bourne

31. juli - 17.00

31. juli - 20.00

Hvem skal du ringe når det spøker som verst? Ghostbusters! Spøkelsesjegerne i New York er tilbake i nye skikkelser. Med Melissa McCarthy. Kristen Wiig, Kate McKinnon, Leslie Jones og Chris Hemsworth i hovedrollene. De to forskerne Erin Gilbert (Wiig) og Abby Yates (McCarthy) skriver en bok om at spøkelser er ekte, og blir ledd ut av alle de kjenner. Men når det viser seg at det faktisk finnes spøkelser, og at de er i ferd med å overta hele Manhattan, er det opp til Erin, Abby og deres to andre Ghostbusters-kolleger, Jillian (McKinnon) og Patty (Jones), å komme New Yorks innbyggere til unnsetning.

Den tidligere CIAagenten Jason Bourne blir tvunget ut i dagslyset igjen etter syv år på flukt. Etter hvert som minnene om hvem han egentlig er har blitt klarere, ønsker han å finne de siste bitene av puslespillet. Matt Damon er tilbake i rollen som virkelig gjorde ham verdenskjent, og Paul Greengrass ("The Bourne Supremacy", "The Bourne Ultimatum") er på plass igjen i regissørstolen. I iflmen spiller også blant andre Alicia Vikander, Vinvent Cassel, Julia Stiles og Toimmy Lee Jones.

Aldersgrense: 12 år Billettpris: 125,-

Aldersgrense: 15 år Billettpris: 105,-

Suicide (3D)

squad

5. august - 19.00 Sett sammen en gruppe av verdens mest farlige, fengslede superskurker. Gi dem de kraftigste våpnene som regjeringen har til rådighet. Send dem ut på et oppdrag for å beseire en mystisk, uovervinnelig fiende... Etterretningsoffiser Amanda Waller er fast bestemt på å sette sammen en hemmelig gruppe av forskjellige grusomme individer, med ingenting å miste, for å gjøre jobben. Aldersgrense: 12 år Billettpris: 125,-

Yderst Nr. 25, 2016

FERIEFOLK:

Hans-Olav Fjærvoll – Velkommen til Ringstad! Eller Rengstad som det jo egentlig heite. I dag ska vi gå en tur gjennom bygda, og dokker skal få vite litt av historien herfra, sier Ronny Karlsen. Rundt ham står det om lag tjue vandreklare mennesker. Det er barnefamilier, eldre, yngre, turister, lokalbefolkning, og et par hunder. Ronny begynner å gå innover mot gapahuken, men stopper like etter småbåthavna. Han stiller seg opp på en båtslipp og hever stemmen. – Her va det et verft en gang i tida. Eller verv, som man jo egentlig sei. Sola bryter frem mellom skyene. – Æ har vesst hyra på mæ førr masse i dag, er det noen som sier. Varmen vant kampen mot kulden i dag. Allværsjakker og fleece blir bytta ut med t-skjorter og bærlegga. Ronny forteller om gamledager, da det var adskillig mer livlig på Ringstad. Ei dame med hvitt og lyserødt hår spør om han vet noe om den gamle butikken. Hvor lenge holdt de egentlig på der da? De tenker høyt sammen og diskuterer. Flere melder seg inn. En mann med blå v-halsgenser og caps fra Sevilla spør om det ikke var han Olav Ringstad som hadde butikken ei stund. Jo, det kunne godt stemme. Gruppen vandrer videre inn til gapahuken, det samme stedet der Knut Hamsun visstnok har sittet og filosofert en gang i tiden. Mannen i blå v-halsgenser viser seg å være HansOlav Fjærvoll, og han vet mye mer enn bare navnene på tidligere butikkeiere. Dialekten hans er noe utvannet, han sier ikke istedenfor ikkje. Hvor istedenfor korr. Det er jo en stund siden han flyttet fra Bø. 1958. Ved gapahuken spør ei dame om det noen gang gikk bilferge fra Guvåg. Det gjorde det ikke, svarer Ronny. Men fra Ringstad gikk det ei

ferge som etter hvert gikk innom på Guvåg, forteller Hans-Olav. Det var på 60-tallet, og kun på spesielle dager. –Se! Æ fant denne! roper en liten krabat som er mistenkelig lik Ronny. Han løper bort til ham og gir ham en stor stein. – E du klar? sier Ronny, og løfter steinen opp i kasteposisjon. Han sikter mot fjæra foran gapahuken. Gutten stikker hodet frem mellom sprekkene i rekkverket på gapahuken for å se bedre. Med et stort plask havner steinen i vannkanten sammen med krabber og kråkeboller. – Kom, pappa! – Nei, æ har ikkje tid nu, sier Ronny og sender sønnen til sin mor. En nesten unison humrende latter går gjennom vandregjengen, før det blir stille. Ronny tar igjen ordet; – Janei det ligg forresten på Straumsnes, der ligg det ei sånn pram, kjenn du tel den, Hans-Olav? – Jada. Ei tørrfeskpram. Det var jo min pappa sin. Han forteller at lekteren ble flyttet fra Svolvær, der far hans hadde fiskebruk, i 1953. – Det var ingen lett operasjon, sier Hans-Olav. Han lener seg ikke lengre bak på rekkverket, men beveger seg rundt og gestikulerer når han prater. HansOlav forklarer hvordan de slepte betonglekteren gjennom Gimsøystraumen til Straumsnes, om farens fiskebruk, om seihesjene og hvordan fisken ble kløvd før de hang den opp til tørking og til slutt eksporterte den til Afrika. – Her har dokker det fra en førstehåndskilde, sier Ronny. Et leksikon, kommer det fra andre siden av plattingen. Etter hvert som Hans-Olav forteller og mimrer blir målet breiere.

Da han forlot Bø i ’58 dro han til Bodø for å gå landbruksskolen. Så tok han realskolen i Bø fra ’60 til ’61. Så fulgte tre år i Oslo før han flyttet til Bodø igjen. Hvert år siden 2001 har han feriert i Bø. Nærmere bestemt ved Pollvatnet. Der tilbrakte han barndomssomrene i farens hytte. Hytta ble bygget i 1949 og er laget av flyplassplanker, det vil si planker som tyskerne hadde brukt til å bygge flyplasser under krigen. – I de tider var det dårlig med materialer til å bygge med, så da tok man det som fantes, forklarer han. Hytta står der den dag i dag. Som en tidsmaskin tar den Hans-Olav tilbake til barneårene, hver juli. Han går tur opp til Heggedalen, fisker og plukker bær. – Selv om at ikkje barndomsopplevelsen med å plukk bær va det artigste. Han retter på capsen, for å få skyggen ordentlig ned over øynene. De hvite hårlokkene som stikker frem fra hodeplagget, skinner i sollyset. – Men feskinga har æ alltid likt. Selv om æ kanskje ikkje va så glad i fesken da æ va unge, så va det artigste alltid å få komme i båten og fesk. Når juli går mot slutten vender Hans-Olav nesa sørover nok en gang. Han reiser bort fra tidsmaskinen og tilbake til virkeligheten. Første stopp er Bodø. Siste stopp er Gran Canaria. Der blir han helt til neste vår. Tekst: Evelyn Andora Pecori Foto: Evelyn Andora Pecori [email protected]

Yderst Nr. 25, 2016

Radarparet De visper sammen kaker fortere enn du klarer ĂĽ si Ringelihorn, og loser deg trygt gjennom billettslusa pĂĽ ymse bygdehus. Tekst & Foto: Evelyn Andora Pecori [email protected]

Yderst Nr. 25, 2016

ide om side, i bilen, på kafeen, i luka og komiteen. Selv med hundre stykker i kø, beholder de iskaldt roen. Eller kanskje ikke iskaldt er rette ord; for de er lune og alltid klare for å slå av en prat. Gunnbjørg Tobiassen og Turid Pedersen er radarparet som ikke klarer å la være å arrangere Reginedagan. Det er tirsdag i årets travleste uke. Gunnbjørg avstemmer kortterminalen, og pakker ned pengekassa i en stor plastboks. Hun og Turid har på seg nesten like bluser, men Gunnbjørg mener Turid ser best ut i dag; hun har akkurat vært hos frisøren, og fått lyse striper og spretne krøller i håret. De kjøper seg kake og kaffe i kaféen, og finner seg til rette i den gamle brygga. Den sterke julisola når såvidt inn, og kaster lys over gamle trevegger, sofagrupper og hekladuker. Liv Helene Willumsen skal holde foredrag om Regine Normann og Bø, og blir introdusert av Gunnbjørg. Hun leser opp noen linjer fra et av Normanns verk før hun setter seg ned og lytter til foredraget. Som regel får de kun med seg arrangementene som de selv jobber på, for dagene går i ett.

urid meldte seg første gang som frivillig til Reginedagan i 2004 eller 2006. Hun har beholdt navneskiltet fra hvert eneste år, men husker ikke i farta når det første var fra. Gunnbjørg fulgte etter i 2007. Siden da har de bakt og solgt billetter, for det meste. Med unntak av et par-tre opptredener på eventyrstien. – I år skal æ være pulverheks. Passa mæ ypperlig, sier Gunnbjørg. Turid begynner å le. Hun lener seg bak i stolen, og ser opp mot lyset, så tårene ikke skal trille nedover maskaraen. – Jada, nåkka må vi nu vær aktiv med, sier Turid, når latteren har lagt seg. Moren hennes var alltid engasjert i allslags lag og foreninger, og slik ble hun vant til å måtte hjelpe til for å få ting til å skje i bygda. Ja, også er det jo en god måte å komme i kontakt med folk, skyter Gunnbjørg inn. Hun ble enke for tjue år siden, og bruker mye av tiden sin på frivillig arbeid. – Det går for det meste i billettsalg og kakebaking, sier Turid – Ska du bake to til festen? spør Gunnbjørg – Ja, det skal æ vesst. – Æ har sagt ei. Æ orka ikkje meire. – Æ stekte nu ei i dag. Men æ har i frysarn óg, så vi får sjå ka det blir tel. Både hun og Turid er rutinerte. De har alltid et par kakebunner på lur i tilfelle det skulle bli behov. Og det blir det jo fort.

Yderst Nr. 25, 2016

brygga er det bare smuler igjen på kakefatene. Liv Helene Willumsen takker for seg, og får applaus fra publikum. Til takten fra klappene går Gunnbjørg opp og tar Livs hånd. – Æ kunne hørt på dæ i timesvis! Det her va fantastisk interessant, sier hun. I den andre hånda har hun et lokalprodukt fra Bø som takk for Livs foredrag. Hun samler sammen billettluke-materialet, og finner frem bilnøklene. Det er bare et par timer til de må videre på neste arrangement - lygarkvelden. – Nei nu har æ møsst ho Turid, sier hun fortvilt imens hun ser seg rundt. Plutselig finner hun henne i en klem med en gammel bekjent. Hun prikker henne på skulderen. – Turid! Vi må kjør halv sju. E du klar? – Å ja, vi må vel begynne salget en times tid før. Hun tar med seg veske og sommarskjerf, og skynder seg etter Gunnbjørg ut i bilen. På kortere strekninger er det alltid Gunnbjørg som kjører. Når de skal langt er det Turids jobb. – Ei som æ e på eventyrstien ilage – ho e jo omtrent like gammel som mæ – eller, ho e jo bære søtti år – sa tel mæ at i fem år har æ påstått at nu e dette siste gang æ e med, sier Gunnbjørg. – Ja, men det e nu nåkka med det der, når festivalen e ferdig så ligg vi jo rett ut ei lita stund. Begge begynner å le, og de ser på hverandre, før Turid fortsetter; – Men så kommer tida førr å ha evalueringsmøte. Og æ kjenn at æ trippa bære æ tenke på det nu. Det e bestandig så spennanes. Og da e vi jo i gang med å tenke på neste års festival, sier Turid. – Og vipps så har man glømt at man ikkje sku vær med lenger, sier Gunnbjørg.

– Ja, men det e nu nokka m det der, når festivalen e fer ligg vi jo rett ut ei lita stun

med rdig så nd.

Yderst Nr. 25, 2016

lokka nærmer seg lygartid, og damene sitter klare i Gunnbjørgs bil på vei til Straume. Siden sist har hun lakket neglene på altanen. Turid har slappet av sammen med barnebarnet som er på besøk. En får hvile når en kan. Gunnbjørg ser ut mot Gaukværøya. – Åh, i dag hadd det vorr vêr te å far på havet, sukker hun. – Ja, det e vel nokka sei å få førr tia. Æ venta nu ennu på å få hør fra de så va å klept hos oss. Men det e ikkje det, æ veit jo kor æ ska få tak i om æ ska ha, sier Turid. Det er så vidt plass til pauser mellom ordene, så fort som hun snakker. – Ja, på butikken så ska de vesstnok ha sei som e frosse fire tima etter at den blei drien. – Æ e nu spent på om vi må send heim nån i dag. – Ja, vi får sjå. Va der mange på mat, ord og tona? Æ hørte det va vellykka på Ringstad. – På bildet som æ så på Facebook va der nu en del. Æ sku gjerne ha vært der. Det så fint ut. – Ja vi rekk nu ikkje å far på nokka av det her omtrent. – Kor vi ska i morra da? Sinahula? – Æ har det i boka mi. – Æ har planer om å kok bær, de e jo klar nu så véret blei så fint. – Ja det e klart, man må jo bære ta det når de e klar. – Vi får sjå ka det blir tel. Æ må værtfall kjøp inn teng tel vaffelrøra i morra.

Yderst Nr. 25, 2016

Gunnbjørg svinger inn til samfunnshuset. Folk trekker allerede i dørene, vel en time før det starter. I full fart går damene ut av bilen og henter utstyret i bagasjerommet. De går inn bakveien før de rigger seg til oppe ved inngangsdøra. Tom Tobiassen og Elin Dahl sitter på motsatt side av døra. De har akkurat åpnet dørene og startet salget. Gunnbjørg og Turid setter seg ned, og begynner å rive lapper ut av billettblokka. Torgeir Thorsen kommer opp trappa med hendene i lomma og sjekker stemningen. – De der har solgt flest billetta, sier han til Gunnbjørg og Turid. Han nikker bort til det andre billettbordet. – Å ja, da får vi heng i, svarer Turid. – Kom hit, kom hit, vi har de beste billettan, roper Gunnbjørg til køen. Hun lokker dem til seg med begge hender. Nede i lokalet har bandet lydsjekk, og musikken høres helt til billettbordene. Etter hvert som det fylles opp med folk blir den overdøvet av latter og skråling. – Gratulerer med bingoen i går, er det en som sier til Gunnbjørg – Ja, tenk at æ fikk seks hundre krona, svarer hun – Ja å enda ska du ha fem hundre av oss nu?! fleiper han. Det fylles opp, og køen går nå ut døra. Inne i gangen lukter det parfyme og etterbarberingsvann. Chanette Pedersen kommer springende opp trappa. – Det e fritt førr stola, sier hun til billettselgerne. De låser dørene, og Tom drar av gårde til Bøhallen for å hente flere. Utenfor har det hopet seg opp med enda flere folk. De kikker inn vinduene og banker på døra. En liten gjeng potensielle publikummere står fortsatt i gangen. – Vi kan jo ta stolleken, foreslår en av dem, og resten bryter ut i latter. – Ja, eller så kan du jo få sitte på fanget, sier Turid. Gunnbjørg har vært i vinduet og talt køen. Åttito stykker. Der står de og tripper, fikler med telefonene, og ser oppgitte mot døra. Nå har himmelen åpnet seg, og et tropisk regn dusjer ned. Stemningen er mildt sagt laber. Så kommer beskjeden; de får selge førti billetter

Yderst Nr. 25, 2016

til. Alle faller på plass på under ti sekunder, dørene åpnes og folk bryter seg frem og inn. Igjen fylles rommet med parfyme og etterbarberingsvann. Latter og skråling. – Å, e det du! sier Turid til ei dame i køen. – Så godt å se dæ, Turid, æ sku ikkje kjent dæ igjen med det lyse håret! De slipper inn tjue på hver side. Så begynner applausen nede i lokalet. Showet er i gang. Gunnbjørg og Turid tar med seg stolene sine ned trappa, og plasserer de helt ytterst i døråpninga til salen. Turid hvisker noe til Gunnbjørg. – Ja, vi skulle nok hatt det i Bøhallen, svarer hun lavt tilbake. Når bandet spiller klassikeren Har du fyr løses stemninga opp som tjukk havskodde på en sommerdag. – Skal du førtell no jævelskap, Gunnbjørg? spør Tom. – Nei det skal æ overlat tel dæ.

amene trives ute blant folk. I kafeen, og i inngangsdøra. På lygarkveld, midnattsturer og fester. Men det aller, aller fineste for dem er når Kalvøya fylles opp med folk til utendørsgudstjeneste. Der kommer de i land til ei øy uten brygge. – Vi må omtrent kravle neri fjæra for å komme oss opp. Det e jo så mykje tang og stein, sier Turid. – Ja nei vi må klatre i land der. – Men vi bære flira og har det artig med det. – Når man kommer opp der e det ei heilt spesiell ro. – Ja det e fantastisk med de store trean som står bøyd over det provisoriske alteret. Det e pynta med villblomster som e plukka rundt omkring der. Og lysan. Det har vorr så stilla at alle lysan har brent rett ned. Det har aldri vorr vind der de søndagan vi har hatt gudstjeneste. – Ja, det e heilt spesielt.

atteren har stilnet, og den tidligere fullsatte salen har nå fått mange ledige stoler. De har kommet midtveis i den travleste uka i året. Det blir siste gang de er med i komiteen, sier de. Men det spørs om de ikke blir lokket av kakebaking og billettsalgsjabbing når stormen har gitt seg, og evalueringsmøtet står for tur. – Det e jo mykje av det samme som går igjen kvært år. Men æ skal foreslå at vi har sånn konkurranse i kjerring-bæring neste gang, sier Gunnbjørg. – Åherregud, svarer Turid på innpust. – Det e jo bære vi som e kjerringe her. – Nåja æ ska nu alltids få en mann tel å bær mæ. Æ skal høre med han Tom! Turid kaster seg igjen bak i stolen. Hun ler og tørker tårer fra øyekroken.

Returadresse: Yderst C/O EventYR AS Postboks 195 8469 Bø i Vesterålen

7 090039 000013 >

Liv Helene Willumsen Steine – Det hele starta egentlig på 70-tallet, med kvinnebevegelsen. Da studerte jeg på universitetet, og der snakket en mye om å løfte frem kvinnene fra historien. Alt jeg har gjort i mitt forskerliv har handlet om det. Grave frem viktige kvinner fra historien. Liv Helene Willumsen sitter i dagligstuen i det hundre år gamle heimhuset på Steine. Veggene er dekket av en stripete, forgylt tapet. Innrammede diplomer og militærutmerkelser signert Thorvald Stoltenberg og Olav Rex henger som smykker på veggene. Hennes far fikk dem tildelt etter krigen. Sammen med diplomene henger det brudebilder og konfirmasjonsbilder i sort-hvitt, broderier og barometer. – Det var litt tilfeldig at jeg begynte å arbeide med Regine Normann. Jeg jobbet på universitetsbiblioteket i Tromsø, og en dag fant jeg en kommode i kjelleren der. Inni kommoden lå det originale bøker og fortellinger som Regine Normann hadde skrevet med sin egen håndskrift. Jeg hadde bare hørt navnet før, og at hun var fra Bø, på den tiden. Jeg ba sjefen på universitetsbiblioteket om å få katalogisere arbeidet hennes, og slik hadde det seg at jeg i ti år arbeidet med Regine Normanns bøker og liv. – Det er jo som forfatter hun er kjent. Men jeg mener hennes eget liv og hva hun står for, som et symbol for kvinner, er kjempeinteressant. De store valgene hun tok. De store skrittene. Tenk, hun forlot Bø. Det er jo helt formidabelt. At hun hadde mot til det. Å gå. Hun gikk. Hun forlot. Og det ble hennes redning. Å løfte frem kvinner fra historien, finne fenomener der kvinnene var spesielt utsatt og la stemmene deres bli hørt er viktig for å finne frem kunnskap av historisk karakter, sier Liv. Ved å gjøre dette arbeidet vil hun sette søkelyset på symbolfunksjonen av å se på hva kvinner har vært utsatt for, hva de har frembrakt av litteratur og gjennom å være kvinne i sitt eget liv i en gitt historisk periode. – Hva kan de lære oss? Hva var det de gjorde? Hvorfor mener vi at de kan gi oss noe? Hvorfor skal vi beundre de? Det har vært mine motiverende elementer i forskningen. I mesteparten av sitt liv har hun arbeidet med trolldomsprosesser på 1600-tallet, der hun undersøker håndskrevne kilder fra rettssaker. I

rettssakene blir kvinner som er anklaget for å bedrive trolldom spurt ut. Etter intense perioder med tortur, tilstår de fleste, og kommer med detaljerte fortellinger om trolldommen, der de blant annet blir til fugler og drar på heksemøter på toppen av fjell etter at djevelen har tatt bo i dem. Så dømmes de til døden ved ild. – Det jeg interesserer meg for er hvordan rettssakene foregikk. Hva sa de? Hva ble de spurt om? Og hvordan kunne det ende med at de ble brent på et bål? – Dette er så interessant at jeg sitter kvelder - helger - i Norge - i andre land. Jeg elsker å sitte i arkivet - det er fantastisk å forsvinne inn i arkivet og komme ut flere timer senere, da har jeg hatt en god dag. I seks måneder av året bor hun i Edinburgh der hun arbeider med sammenlikning av trolldomsprosesser i Finnmark og resten av Europa. Ektemannen er da igjen i Tromsø, imens hun lever livet som arbeidende kvinne. På jobb fra ni om morgenen til åtte om kvelden, hjem for å sove, og ut for å dykke ned i arkivet igjen. – Jeg er tålmodig når det gjelder forskning. Jeg kan jobbe år etter år etter år med et tema. Du må stå ved det du har begynt med til du syns du har kommet til slutten. Og det er noe jeg har hatt med meg siden jeg var unge og jobba her hjemme på gården. Arbeidet med trolldomsprosessene resultert i flere bøker, og hun har bidratt til et monument på Steilneset i Vardø, til minne for de som ble uskyldig dømt under trolldomsprosessene. Liv elsker arbeidet sitt, men nekter å si at hun har vært heldig som får lov til å gjøre det. Hit har hun kommet seg sjøl, og hun syns kvinner skal være flinkere til å tro at det de sjøl gjør er viktig og vesentlig for andre. – Hvis vi tør å løfte frem både oss selv og andre kvinner, får vi et riktigere bilde av kvinner og vår viktighet i verden. I sommer viser spalten “I mine øyne” frem noe av meningsmangfoldet til folkene som besøker kommunen vår. Tekst & foto: Evelyn andora pecori [email protected]