Yderst #21, 2016 by Yderst

Yderst

ukesmagasinet for Bø i Vesterålen Nr. 21 / 2016 Årgang 4 løssalg: 30,-

På kanten av verden Bli med til kaféen som har egen tafsebenk i en 12-siders Yderst-spesial om bygda Guvåg. Fra side 12.

Yderst Nr. 21, 2016

Portrett av ei bygd Portrett av ei bygdBevegelsene luller meg i søvn. Sjyverken har stengt meg ned, og fått meg til å trekke meg inn i mitt eget skall, som en eremittkreps. Jeg er fem år gammel, og slår armene rundt den store, rosa-oransje blåsa og følger bevegelsene i båten til jeg sovner. Havet ligger nesten blankt i Hellfjorden, men bevegelsen i båten gjør meg uggen. Bestefar ror, himmelen er blå. Jeg våkner av synet av tenktakler som kommer opp fra det grønnblå dypet. En blekksprut dræges over ripa. I ei gammel dagbok, står det med nylig innlært løkkeskrift: “Kjære dagbok. I dag har vi vært på Guvåg. Igjen. Onkel Petter, Glenn, Lars-Petter og Lene var der. Onkel Nils-Olav, Ida, Lina var der også. Vi gikk på skeisa på tjøna. Hunden stakk av med bestemor sin vott, som jeg hadde lånt.” Guvåg er laget av det stoffet som barndomsminner er laget av, og vevd ihopen av røtter. Hyttene flikkes på og plassen lengtes til. Guvåg. Har du først fått rotfeste, så kommer suget til å melde seg med jevne mellomrom. Som suget etter den typen is du liker ekstra godt. Ei skål med pistasjeis med sjokoladeis. Her er to fastboende. (Denne uka fikk de én til). Folkene har flyttet, men krabbene lager seg hybel i sanden. Tangsprellen spreller videre. Småmåsen oppfører seg som om de eier stedet. Dyrene har tatt stedet tilbake. Fjæra er aldri lengre unna enn at alle harde overflater kan bli brukt som underlag for en måse til å slippe en kråkebolle fra lufta så den åpner seg, og middagen er servert.

#yderst

Nå har skiltet i Rottåskrysset har fått et vedheng. Midt mellom beina henger en plakat og dingler. Guvåg sjøhus og bobilcamping, åpen kafé. Det er ti år siden sist.

Hva rører seg i Bø? Vi følger med på Instagram, under hashtagene #bøivesterålen og #yderst. Ses!

“Om dagen: bjølleklang og rauting av kyr lans utmarksgjerdene, ljåer som sang mot slipestein eller bryne, larm og rop fra vågen og fiskeskøytene. Omkvelden tisking og fjas langs veien, og melankolsk tingling av en enslig sauebjølle fra fjellet. Ei grend i fred med seg sjøl og verden omkring… Det hastet ikke med å komme heim. Ingenting hastet. Det var før hjerteinfarktets tid, og livet gled stillere av”, skrev Hans Henrik Jensen (Bøfjerding -81/ Gårdshistorie Bø, bind 1) For en mannsalder siden, var denne ytterkanten midten. Folket trakk hit, og her var konstant bevegelse. De var roende, gående, syklende eller kjørende for å handle, hente post, ta imot gjester, eller for å reise avgårde et sted selv.

@malinjakobine #guvåg

Stedet er innhentet av moderne tid. Men stedet insisterer på å leve, gjennom etterkommernes dype røtter. Feskarbondelivet slipper aldri taket i blodårene. Tekst: kristina r. johnsen [email protected]

På en grå, lummer sommerdag er Guvåg en grå dott med grønn bunn. Havlukt. Fjære. Hvor mange kilometer med havskorpe som omkranser stedet? Uendelig. Det virker sånn.

@martinrognstad #yderst

v i som l ager yder st:

Kristina r. johnsen

ingmar wåhlberg

øystein l. ingvaldsen

Redaktør

Daglig leder / skribent

Fotograf / kåsør

Yderst

Yderst er en avis fra Bø i Vesterålen som kommer ut en gang i uka. Vi tar for oss nyheter, mennesker og historier fra Bø i Vesterålen. Utgiver: EventYR AS TRYKK: HTG Trykk, Harstad

Opplag: 900 Layout: Ingmar Wåhlberg / EventYR AS Distribusjon: Posten Norge / Bring Redaktør: Ingmar Wåhlberg Abonnement & annonsering: Et årsabonnement på Yderst inkluderer 48 utgaver av de aller beste og viktigste historiene og nyhetene fra Bø i Vesterålen. Det koster 899,- for et helt år, og bestilles enklest på vår heimeside, www.yderst.no.

Yderst arbeider etter Vær Varsom-plakaten. Den som mener seg urettmessig behandlet gjennom omtale eller publisering for øvrig, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er oppnevnt av Norsk Presseforbund og behandler klager annet mot aviser og fra allmennheten. Adressen til PFU er: Prinsensgt. 1, PB 46, Sentrum, 0101 Oslo. Telefon: 22 41 56 80. Faks: 22 41 19 80.

Det går også supert å melde abonnement til [email protected]. Det går også helt fint å slå på tråden eller å sende melding til Ingmar så ordner vi saken. Det finnes også et halvårsabonnement for 580,Annonsering har Ingmar Wåhlberg ansvaret for. Ta kontakt med ham hvis du er interessert i annonsering. postAdresse: Yderst C/O EventYR AS

Postboks 195 8469 Bø i Vesterålen Kontakt: Ingmar Wåhlberg 480 734 26 [email protected] Kristina R. Johnsen: 991 67 009 [email protected]

Yderst Nr. 21, 2016

Sankt Hans Jeg har sagt det før; høytider og helligdager får hjernebarken til å aksellerere. Samtlige av dem feirer jeg utelukkende for å ikke bli uglesett av samfunnet, eller for å ikke bli mistenkt for å være assosiert medlem av Jehovas Vitner. OK, vi tar det med en gang. Nei, jeg har ikke noe imot høytider og jeg har ingenting imot Jehovas Vitner. Folk lever sine liv og jeg lever mitt, ferdig med det. Jeg pleier å si at jeg ikke har noe imot en høytsvevende Gud, men at jeg kan være skeptisk til bakkemannskapet. Iallfall, her om dagen fant jeg meg selv i fjæra omgitt av røyk og svovel. Jeg danset ikke rundt et bål i bastskjørt for å mane frem tosifrede varmegrader, men feiret som de fleste andre sankthans ved å spise sorte pølsesnabber flambert over diverse brennbart materiale jeg i frukt av ren latskap ennå ikke hadde kjørt til Reno-Vest. Og der begynte spekulatoren å rulle. Hvorfor feirer vi egentlig sankthans? Til slutt ble jeg så nysgjerrig at jeg måtte lette på trykket ved å spørre de andre festdeltakerne rundt bålet, men ingen kunne gi meg svar. Lettere kullosforgiftet dro jeg hjem for å komme til bunns i mysteriet, og et kjapt nettsøk ledet meg til en uttalelse fra avdelingsleder ved Trøndelag Folkemuseum: «-Vi vet egentlig ikke hvorfor vi feirer sankthans siden det er en veldig gammel skikk.» Akkurat, det var altså førstesvaret: vi VET ikke. Andre

plausible grunner til å spare på gamle låvedører og lenestoler kan riktig nok være at vi skal minnes Johannes Døperen, eller feire at det er årets lyseste kveld. Jeg har naturligvis min egen teori. En talefør snekker med for mye kapp til overs måtte finne en metode for å bli kvitt skrotet sitt, og klarte å overbevise en hel verden om at årets lyseste dag måtte markeres… med enda mer lys. Denne markeringen kunne alle ta del i ved å brenne ting de hadde lyst å bli kvitt. Denne mannen skal ha en stor takk, for under sankthans 2009 svidde jeg av et helt hus i fjæra. Slinningsbålet ble som ei eske tannpirkere iforhold, og dagen etter fikk jeg telegram fra en lokal indianer på Island som takket for fine ord etter å ha tolket røyksignalene fra Bø. Men, vi trenger en høytid til. Siden årets lyseste dag feires med bål, så får vi vel feire årets mørkeste dag ved å smøre oss inn med solkrem. Det er ikke så rart som du tror. Husk at du hver desember planter et grantre i stua uten å tenke at det er rart. Tekst: øystein l. ingvaldsen [email protected]

Innhold: Trålerlossing og slogsatsing Side 6

Finn et skrin på ei øy Side 8

veis ende Side 10

Alle fly går nordover Side 14

pålvikinger Side 16

L I K O S S PÅ FAC E B O O K : FAC E B O O K .C O M / V I N J E G A R D E N

God forankring Husets grunnmur er bygningens bindeledd med bakken. Er sokkelen lysere enn fasaden, vil det se ut som om huset letter fra bakken. Med en mørkere grunnmursfarge ser huset stabilt og godt forankret ut. Vinjegården Kjøpesenter

8470 Bø i Vesterålen Tlf: 76 13 79 29

Torsdag 13.00-17.00 / Fredag 13.00-17.30 / Lørdag: 11.30 - 15.00

Vi serverer kaffe og deilige kaker. Velkommen til oss.

Sol og sommer! 189,-

Velkommen innom! Mandag - lørdag 10-16 (14)

Har du kontroll på sommerneglene? Det har vi!

Yderst Nr. 21, 2016

Festkvelden er tilbake

Festkvelden er tilbake på programmet for Reginedagan. Etter en pause i fjor, er komiteen for Reginedagan nok en gang klar for å presentere årets Festkveld i Bøhallen - i samarbeid med Bø kommune. En festkveld som inneholder alt en slik aften skal - god mat og drikke - inkludert kåring av den flotteste eventyrkaken, hyggelige mennesker, underholdning, musikk og dans - samt at årets Kulturprisvinner vil bli presentert. For å ta begynnelsen først. I år vil vi servere lokal mat - med spekemat fra Godviking gård, brød fra Nybaka, deilig fiskesuppe fra Jan Arne Skog - og deilige, nybakte kaker til dessert. Tennene løper i vann allerede! Som du nok forstår, utlyser vi en kakebake-konkurranse på forhånd; hvor

temaet vil være eventyr - noe vi kan assosiere med Regine Normanns forfatterskap - eller med eventyrkommunen Bø - eller et hvilket som helst annet eventyr. Vi gleder oss til å vise fram de påmeldte bidragene - som dere får spise til dessert denne festkvelden. Årets kakedommere er Jenny Johnsen Tande, Renate Kitty Høybakk og Trine Nordhagen Hansen. Ordfører Sture Pedersen vil presentere årets Kulturprisvinner - det blir spennende å se hvem som får sin fortjente pris i år. Årets Festivalprofil, Liv Helen Willumsen, vil bidra med et innslag, før kvelden går over i dansen og musikkens tegn. På scenen i år finner dere Elisabeth Kristensen med et band som er satt sammen for anledningen. Bandet består av dyktige musikere; Kåre Gunnar Martinsen, Ivar Åge Johnsen og Jon Børge Høibakk. Elisabeth selv, er kjent for mange bøfjæringer;

men for de som ikke kjenner henne: Sine første triller sang jenta for naboer i Lokkøya. Men det var først da musikklæreren oppmuntret henne i ungdomsskolealder at Elisabeth kom ut blant publikum med sangen sin, i den grad at det er blitt et levebrød. Hun synger gjerne country, som Johnny Cash, Creedence og Beatles, ellers en del nyere musikk. I 2012 nådde hun semifinalen i sangkonkurransen The Voice på TV2. Elisabeth er trygg og scenevant, og har en stor stemme. Til hennes musikk kan kveldens feststemte deltakere svinge seg, eller bare kose seg med å lytte. (Pressemelding, foto: Mareno Leonhardsen / BLV)

Yderst Nr. 21, 2016

Trålerlossing og Nergård ved Steinesjøen skal satse på fryselagring og nybygging av fôrfabrikk. – Vi ska ta tråleran tellbake, sier ordføreren. I forrige uke dispenserte kommunestyret slik at Nergård kan få sette opp nødvendige tankene på 20 meters høyde, for ei nysatsing på fôr. Men ifølge hovedkontoret i Tromsø er fortsatt ikke den nødvendige avgjørelsen tatt.

Videre kom han inn på at det også skjer mange og store ting nede på industriområdet på Steinesjøen. Etter at Nergård avvikla produksjonen og mottaket av pelagisk har anlegget ikke vært i full drift, men nå ser det ut til at det kan bli ny aktivitet: – I dag skal vi godkjenne utbyggelsesplaner. Det skal bygges en ny fabrikk ved Steinesjøen. Skal være oppe og gå til vintersesongen. Det er antatt entrepenør, og planlegginga er i full gang, kunne Sture Pedersen fortelle fra talerstolen.

Fiskeri i fokus. Ofte kommer de største nyhetene i kommunestyret i Bø i en av de tidligste postene på sakskartet - i ordførerens hjørne. Dette var også tilfelle i det siste kommunestyremøtet før sommerferien som gikk av stabelen i forrige uke. Det som ble hovedfokus i Stures ordførerhjørne, var fiskeri. Han starta med å fortelle at det skjer store ting i Hovden: – En storstilt satsing i Bø, og det investeres om lag 30 milioner i dette fiskeværet. Rederen som har Vikanøy skal kjøpe fisk, og det skal bygges kai. Det medfører enda mer fisk som føres i land i Bø. Det siste som har skjedd på den fronten er at Vikanøy har kjøpt seg ei ny kvote på 300 tonn. Det satses på fiskeriene i kommunen, konstaterte ordføreren.

Bestemmes over sommeren. Yderst slår på tråden til Nergård i Tromsø for å høre litt mer om hvilke planer bedriften har for området nede ved Steinesjøen. Arne Karlsen, økonomidirektør, kunne bekrefte at det er ting på gang: – Vi er langt inne i planleggingsprosessen for en fabrikk i Bø. Det er snakk om en proteinkonsetrat-fabrikk. Vi kjøper råensilasje - restråstoff fra slog, lever og rogn. Dettes lages så om til mel og olje for fórindustrien, sier Karlsen. Nå det gjelder tidshorisonten er imidlertid Nergård noe mer tilbakeholden enn hva ordføreren i Bø er: – Vi skal få en beslutning i løpet av rett etter sommeren, og fabrikken er i

Yderst Nr. 21, 2016

g slogsatsing så fall oppe og går mot slutten av 2017. Det endelige beslutningsgrunnlaget beredes nå, og vi er i sluttfasen av planlegginga, forteller Nergård-direktøren. Han bekrefter videre at hvis fabrikken blir en realitet så vil det medføre helårige arbeidsplasser ved Steinesjøen. Han vil ikke garantere noe antall, men anslo at det vil være snakk om et sted mellom fem og ti arbeidsplasser. Fabrikken til Nergård var også oppe som en egen sak i kommunestyremøtet. En del av fabrikken er 18 store tanker, som er 20 meter høye hver. Dette krever dispensasjon fra reguleringsplanen, og dette godkjente kommunestyret at administrasjonen kan avgjøre administrativt for å ikke sinke saken hvis Nergård beslutter å gå for bygging. Trålere til Bø? Nyhetene rundt Nergård og Steinesjøen stoppa ikke ved bygging og planlegging av en ny fabrikk. Sture fortalte entusiastisk om at nå er det på gang at trålere skal losse sine fangster til fryseriet i Bø. – Vi skal ta tråleran tilbake til Bø. Det som det jobbes konkret med nå er at det skal bli trålerlossing i Bø. Målet til Nergård er at Nergård skal losse på Senjahopen og i Bø, sa ordføreren. – Hvis vi får dem tilbake til Bø så er det ganske enormt. Arne Karlsen avviste ikke dette, men var ikke like skråsikker som ordføreren: – På et generelt grunnlag så ønsker vi å losse våre trålere på våre anlegg. Hvis

forholdene ligger til rette for det så kan det Bø. Det er en totalvurdering vi gjør. Vi jobber med ulike løsninger der lossing av trålere kan være én meraktivitet i Bø. Det er et eget trålrederi som jobber med dette. – Vi ønsker å benytte den kapasiteten vi har internt i selskapet, avslutter Karlsen. Positivt på mange fronter. Etter at Sture hadde avslutta sitt hjørne var det flere som også etterspurte at satsinga til Tore og Kjell Klaussen skulle omtales, blant anna Svein Helge Martinussen: – Når det gjelder satsing innaforr fiskeri er det også all grunn til å nevne satsinga i Sørhamna i Straumsjøen. Det er viktig å gi ros til prosjekter der også kommunen ikke er involvert. I Straumsjøen bygger nå brødrene ut en ny industrihall for å få enda bedre kår for sin drift. Det satses på mange kanter i bygda når det gjelder fiskeri. Tekst: Ingmar Wåhlberg Foto: Ingmar Wåhlberg [email protected] / 480 73 426

Yderst:liten - bare for barn! Nr. 20, 2016

Yderst:liten - bare for barn!

Nr. 20, 2016

Finn et skrin på ei øy ved navn “svin” Fem karamelleonskrin er i boks. Klarer dere å finne det sjette? Det femte skrinet lå gjemt på et “fuglefjell”. Vi tenkte straks på fuglefjellet i Nykvågen da tipsene kom inn fra professor Ratmilantafak Antamypek, men vi skjønte jo at dette måtte være feil. En Corvus Cornix betyr jo kråke. Da var det bare å legge to og to sammen. Like i nærheten av varden på toppen av Kråkbergfjellet ble skrinet funnet. Nå er fem av åtte skrin funnet! Er dere klare for den sjette oppgaven? Vi har snakket med professor Antamypek, som er veldig glad for alle tipsene han har fått fra dere, alle de gode detektivene i Bø. – Det er jo helt fantastisk hva dere klarer å få til! Tenk, nå er det femte skrinet funnet. Og jeg, og mine gode kolleger i karamelleonismen, har begynt å se et mønster. Jeg tror rett og slett vi begynner å bli kjent med denne karamelleonen, sier han begeistret på telefon fra universitetet i Sub Marin0. Han tror han vet hva karamelleonen har funnet på denne gang. – Karamelleonen har nylig vært oppe i høyden, på dette Kråkbergfjellet. Men det kan se ut som at en av grunnene til at han trives så godt i Bø, er fine strender og mye fin havutsikt. Vi har fått inn tips om at det ligger svært mange karameller i skrinene, og at han

derfor har plystret ganske kraftig. Da tenker jeg at han fortsetter å holde seg i vannkanten, og at han fremdeles har den store begeistringen for gamle ruiner og spor etter hus. Kan det finnes noe sånt som ei øy med navnet Sus scrofa domesticus i seg? Jeg husker ikke helt hva det heter på norsk, men det er et dyr som sier “oink”, eller “nøff nøff” om du vil. Det har seg sånn, at to ganger i døgnet, er det mulig å gå dit. Men resten av døgnet, må du nesten svømme dit. Er ikke det morsomt?! Professoren forteller at på denne øya, der finnes det ikke veldig mange trær. Men et tre kan man se fra ei strand på

land. Hvis man går i retning det treet, så vil man til slutt finne en mur og et gjerde. Og like i nærheten, ligger det ganske sikkert et skrin. – Nå har karamelleonen gjemt så mange skrin under steiner, at nå tror jeg at han vil finne på noe annet. Kanskje noen planker? Hvis dere leter mellom disse ruinene og fjæra, vil dere ganske sikkert finne et fint skrin. Husk å legge igjen en gave til karamelleonen, så kan dere ta en karamell! Lykke til! Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Innsendt / Instagram [email protected] / 991 67 009

Yderst Nr. 21, 2016

Liv og røre En oversikt over hva som skjer i bygda

Tittel

Hvor

Når

Tid

Jardar Johansen med band

Malnes kirke

24. juli

18.00

Te-dans

Haugen bygdehus

27. juli

11.00 - 14.00

Sangkafé i Hovden

Hovden samfunnshus

27. juli

18.00 - 20.00

Marion Ravn in concert

Bøhallen

29. juli

20.00

Lørdagskafé

Haugen bygdehus

27. august

11.00 - 14.00

Informasjonen som kommer med i "Liv og røre" hentes fra vår oversikt på yderst.no. Hvis ditt lag ønsker å ha arrangementet med i denne oversikten, legges infoen gratis inn på heimesida vår. Tjenesten er gratis for frivillige lag og foreninger.

Bruk Bø! En oversikt over lokale butikker og leverandører

Bø Rør & Sanitær AS

TAKST/ BOLIGSALGSRAPPORT

8469 Bø i Vesterålen Telefon: 41 54 85 36 E-post: [email protected]

Siv.agr Oddbjørn Klaussen

Sertifisert for: Bolig, skade/skjønn og landbruk Tlf 76 13 92 20/917 96 336 E-post: [email protected]

SPAR Bø Tlf: 76 13 57 77

Åpningstider: 10.00 - 16.00 / 10.00 - 14.00 Steinsvika / 76 13 74 68 [email protected] / www.arvids.no

Begravelsesbyrået i Bø

Bø Gravferd AS Døgnvakt 76 20 20 40

Nettbyrå i Bø i Vesterålen

Trenger du hjelp? Bø i Vesterålen, Vinje Tlf: 76 13 79 27

Nettside | Nettmarkedsføring | Nettbutikk nettrakett.no

[email protected]

957 65 491

VARENE VÅRE FINNER DU HOS Spar på Vinje.

GLASS & SNEKRING 8470 BØ I VESTERÅLEN

ISOLERGLASS - SPEIL PLEXIGLASS Regnskap og økonomisk rådgiving. Telefon: 952 50 191

Tlf: 997 77 627 Mail: [email protected]

Yderst Nr. 21, 2016

Demontering ble til riving I kommunestyremøtet sist uke ble det bestemt at Salteriet i Hovden skulle demonteres. Nå er arbeidet i gang. Etter en liten debatt ble det godkjent at Salteriet i Hovden skulle demonteres. Vedtaket som ble fattet var ført i pennen av Arne Andersen, og lyder som følger: "Eier gis tillatelse til å demontere og lagre bygningen. Forutsetningen for vedtaket er at eier lager en plan med målsetning om oppføring av Salteriet". Arbeidene med demontering kom raskt i gang, noe som er naturlig da det er mye arbeid og konstruksjon i området der Salteriet ligger. Snart viste det seg imidlertid at bygget var i enda verre forvatning enn forventa. Til Bladet Vesterålen sier væreier Jon Edvard Johnsen: – Det viste seg at undertaket og mye av takverket flere steder var svært råttent. Så dårlig at vi ikke kunne gå på golvet oppe. Det lot seg ikke gjøre å rive det for hånd, sier Johnsen. En del bygningmessige detaljer har blitt tatt vare på, men i det store og hele er dermed "Salteriet" i Hovden historie.

Salteriet i Hovden er nå historie etter at bygninga var i dårligere stand enn antatt. Foto: Jo Straube.

Skagen kino kinoprogram Independence day 2 (3d)

Kjæledyrenes hemmelige liv

3. juli - 20.00

3. juli - 17.00

Etter at filmen Independence Day omdefinerte hele k a t a s t r o fe - s j a n g e r e n , kommer nå neste episke kapittel i storslagen skala. Ved hjelp av gjenvunnet utenomjordisk teknologi, har nasjonene på jorden gått sammen om å opprette et enormt forsvarsprogram for å beskytte planeten. På tross av dette gedigne samarbeidet, kan likevel ingenting forberede menneskeheten når romvesenene returnerer til jorda....

Livet til Max er rosenrødt der han nyter dagene som et bortkjemt kjæledyr i et høyhus på Manhattan. Men alt snus på hodet da eieren hans bringer hjem en kranglete, ny hund - uten stamtavle.

Aldersgrense: 12 år Billettpris: 120,-

Som om ikke det var nok, er den søte, lille kaninen Snøball i ferd med å bygge en hær av eierløse kjæledyr, som ønsker å hevne seg på menneskene som satte dem på gaten. Aldersgrense: Tillatt for alle Billettpris: 85,-

Tema: Guvåg

Veis ende Velkommen til kaféen på kanten av verden. Tekst & foto: Kristina R. Johnsen [email protected] / 991 67 009

Yderst Nr. 21, 2016

Ei stasjonsvogn med utenlandsk registreringsnummer triller inn på plassen. To fjes sitter klistra mot frontruta, men unnlater å møte blikkene våre. De har kjørt til veien stopper, kanskje uten å være klar over at det var en åpen kafé ved veis ende. Kanskje la de ikke engang merke til plakaten som hang og dingla mellom føttene til veiskiltet i krysset 13 kilometer unna. Bilen glir rundt i en u-sving og forsvinner. Den liksom sniker seg unna. Line ser ikke fornærma ut av den grunn. Hun nikker. – Vi kaller dem tittere. Gjestene kommer ikke før utpå ettermiddagen, sier vertinna på Guvåg Båt og rorbuutleie, og pumper kaffe med to press på toppen av kanna på bordet. Kanna slevjer langdrygt i to utpust, og fyller kruset opp. Dette er dagens kopp nummer to? Tre? Kanskje mer? Her er det ingen som holder koll på verken tid eller antall kaffekopper. Eller rullingser. Hodet til en ung gutt stikker fram fra dørkarmen. Han gnir søvnen ut av øynene. Kristoffer, eldste gutten til Line, fyller 13 i år. – Har du sov godt? – Ja. Æ drømt at det va fullt a folk på kaia. Og om vannskuteran. – Du liker å være her? spør jeg. – Jah. – Ja, så lenge ungan trives, sier Torunn. – De søv godt her. Tell og med æ søv godt. Æ trur det må vær lufta her ute. Kristoffer og sønn til Torunn, Matias, stikker rett ut på båten etter å ha stått opp. De sier de er utpå kanskje fem ganger iløpet av dagen. De kommer i land med en stor-torsk etter en halvtime på fjorden. Den skal Matias sløye, filetere, koke og gi til kattene deres. De er så forvent, forteller Torunn, at de spiser bare fisk uten bein. Sist noen signerte i gjesteboka som ligger i kaféen her, på Guvåg båt- og sjøhusutleie, var i 2006. Gjesteboka er full av godord skrevet i saltkjøttrus. “The food is wonderful and the people are nice!” og “Maten var god. Vi er altfor mett!” Nå er det altså ti år siden lukta av rømmegrøt og det berømte salkjøttet sist fylte lokalet. Først overtot nemlig turistforeninga lokalet etter at butikken la ned. De var ivirge og hadde mange planer, forteller Line. Arvid Thorsen overtok på starten av 90-tallet. Gjennom hele 90-tallet og deler av 2000-tallet dreiv han kaféen. Det ble for heftig å holde det igang etterhvert. Er det med skrekkblandet fryd han ser dattera ta opp tråden, ti år senere? – Han pappa, nei? Han e gira, nesten overtent. I likheit med mæg. Det e jo så mykkje så går an! Æ trur vi ligg like mykkje våken om natta og pønska, begge to, sier hun. – Han kjæm nok sekkert tell å stekk innom snart. Han klar ikkje hold sæ unna, he he. Og helt rett. Et kvarter senere er både mamma og pappa, Margot og Arvid, på plass.

Yderst Nr. 21, 2016

– Syns du det e artig, Arvid? – Det e artig, klart det e det. Bære ho får det tell å gå rundt. – Hva med deg, Margot? Har du savna plassen? – Nei. Æ vart heilt førsynt tell slutt. Men det e jo artig at ho Line vell prøv. De bainnes, alle tre, over en leveranse med rømmegrøt som aldri kom til Prix. Arvid mumler også et par ord på skeiva om prisen på potet. Han virker mellafornøyd. Det er han slett ikke, forsikrer Line oss om. Han bare later som om han er skeptisk. Egentlig er han i huinner. Han har jo kjørt heile bygda rundt for å skaffe saltkjøtt nå. Da pappa dreiv kaféen, hjalp hun ham. Nå er de han som hjelper henne. – Æ har jo vorr her på kafeen i alle år, og hjelptes tell. Æ har det i blodet. Så håpa æ at vi klar å dræg folk hit igjen. I mange år etter at det va stengt, kom folk hit og spurt etter mat. Særlig etter saltkjøtt, på søndaga. Nu e de avvent, trur æ. Kanskje vi sku satt opp fleir plakata? – Den plassen her har vorr et savn. Det va jo her det skjedd, sier Torunn. Hun har parkert på Guvåg for sommeren, i campingvogn. Hun hjelper til i kaféen, sammen med Elisabeth Karstensen. Venninnene har tilbydd seg å hjelpe i sommer, forteller Line, mot at de får stå parkert her med vognene. Nå er de en liten venninnegjeng som pusler ilag. – Det hadde jo vært krise på sthansaften uten dem. Jeg trenger all hjelpa æ kan få, sier Line. Svein Olav, Torunns pappa, spør dem etter nøkkelen til båtheisen. Han skal sjøsette båten til barnebarnet i dag, et passende far-og-datter-prosjekt en formiddag i sommerferien. De må bare tette hullet i akterenden først, sier dattera. – Æ trur de hadd feil med klokken. Kvær kveld, både

ho Line og ho Torunn, sier Svein Olav. Han har satt seg med ryggen til fotografen. Han blåser og rister på hodet når han hører knipset fra kameraet. I likhet med hver eneste sjel jeg har møtt her ute, nekter han å bli tatt bilde av. Og i likhet med de fleste, går han liksom med på det til slutt.

– Hurtigbåten hver fredag og søndag kveld var jo høydepunktet hver uke. Vi måtte jo få med oss det. Det kunne jo være noen der, vet du, sier Torunn og kikker litt over brillene idet smilehullene hennes kommer fram. Det er til sammen 18 sengeplasser her. Rorbu, og rom til å innkvartere seg på i hovedhuset. De leier ut båter også. Turistene trenger ikke dra lengre ut enn bort til skjæret der borte før de får fisk, sier Line og peiker. Mariann Lipski er gjest her i dag. Hun har ikke vært ute på fjorden, bare overnatta i rorbua. Hun er erke-klassisk Guvåg-turist. Utflytta bøfjerding, og kommer til denne kanten hvert år. Sammen med ei venninne, har hun kjørt straka vegen fra Sandefjord. Nå har de pakket sammen og bilen står klar til å suse videre. Hun er fra Røddet, sier hun.

– Vi var sju søsken. Alle reiste ut. Jeg reiste til sjøs i mange år, dro ut da jeg var 20. Jeg bodde i Tyskland i noen år også. Nå har vi tatt over skolen på Kråkberget. Der er det styremøte i dag. Venninna til Mariann, Eva Synnøve Antonsen, er med på turen i år. Det er første gang hun er i bygda. Hun nøster nemlig i røttene sine. – Bestefar kom fra Bø, men døde før min tid. Så jeg er rundt å ser på de stedene han hadde tilknytning, i nærheita av Øyjord. Det blir litt abstrakt, men artig å se likevel. Line bruker store deler av denne formiddagen i telefonen, for å deale med rømmegrøtsituasjonen, og med diverse andre ting som må på stell. Det er mye man må tenke på, sier hun. Sånn som sprit på kjøkkenet. Til hendene. – Æ syns det e koselig å hold på med maten. Men det e mykkje æ ser førr mæg her på anlegget. Ka du trur. Vess vi hadd fått ei ny rorbu bortførr her, og oppgradert heile anlegget. Det klør i fengran, sier hun. Lukta av saltkjøtt siver ut av kjøkkenet. Svelene er klare. Nå er det bare en liten kaffepause, så skal vaflene steikes. Litt senere på dagen har Torunn kledd seg om. Det er litt yr i luften, men det skiter hun oppi, sier hun, og tar fram malingspannet. Ingen av dem ser på klokka. Line tar seg en kaffekopp til. – Når æ e her, kan æ bære sett sånn, sier hun, og liksom skrur av og kikker ut på fjorden. – Det e jo nåkka med mæg og havet. Æ har jo vorr på fjorden sia æ va lita, og æ har jo brukt plassn tell hytte i mange år. Æ senka skuldran når æ e her. Det e mett paradis. Det e det, sier hun. Å sitte å egne kveitvad, for så å “ro” ut på fjorden for å sette, er noe av det fineste hun veit om. – Du sku sett han då vi fikk den kveita på 80 kilo. Æ trur aldri æ har flirt så masse nån gång. Han va heilt vill.

Yderst Nr. 21, 2016

Tema: Guvåg

Alle fly går nordover I huset på haugen bodde tre generasjoner. I en radius på en kilometer bodde 20 søskenbarn. I dag holder én av dem fortet. Når du setter deg ved foten av flaggstanga og kikker utover, så kan du se ekkoet av søsken, søskenbarn, onkler, tanter og slektsmessige forgreininger så langt øyet kan se. Det er der ei fortelling i hvert et hus med historier som flettes i hverandre. Og i det funkishuset der nede, der bodde onkel. Han drifta med kutteren Idun om vinteren. Om sommeren var han skipper på Heimland med seinot. Det var en kunst det der med seien. Det var ikke alle som fikk det til. Det var små båter i forhold tell dagens. Å fiske sei er en egen kunst, som onkel lærte fra møringene. Det er nemlig greit å hive ut nota, men det er ikkje alle som får fesk. Foten av flaggstanga var utsiktsposten til Hilmar Lauritsen. Barnebarnet Eilif Jensen kaller ham bare for “han far”. I nabohuset , bygget i 1870, ble Hilmar født, på den tida da sildefisket i Eidsfjorden var et bluss som satte Guvåg i fyr og flamme. Da kom det utrulig masse folk innover fjorden. Herfra hadde Hilmar Lauritsen, patriarken og fiskerinestoren, utsikt over denne fjorden, over båtene, og over kaia han selv hadde bygget. Livet her var ensbetydende med nettop dét - livet på kaia. I dag er etterkommeren hans en av de to fastboende på Guvåg. Han holder lyset tent i et hus med mye liv i veggene. Huset på haugen var en samlingsplass for generasjoner. Det kokte av liv. Søskenflokker med humør krydde seg ihopen i stua og på kammerset, og selv om det var fullt, ble det tatt inn “fadderbarn” også. Og det var telegraf i yttergangen. Sildefiskerne sto i kø for å bruke den. – Det var mange generasjoner som holdt til her, det

var alltid fullt av liv i huset, sier Eilif Jensen. Han kom nordover fra Oslo i 2011, til huset han hører hjemme i. Mamma het egentlig Hildur, men alle kalte henne Rosa. Her vaks tanter og onkler opp, og senere Eilif og hans fire søsken, med to tvillinggutter øverst i flokken. I nabohusene bodde søskenbarn. De var 20 til sammen. – Det va stor aldersforskjell, så vi som var yngst var 5-6 stykkja så va mykkje ilag av. Då du hadde spist om mårran, så gikk du ut, og blei ute. Det va ikkje nåkka å lur på. – Korr gammel va ungan då de blei huta ut? 3, 4, 5 eller 6? – Nei, då du blei tre år, då va det ut. – Hva med de eldre søskene og søskenbarnene? – Vi blei påvirka og inspirert av de. Og va mykkje på havet. – Va det nån av dåkker så blei feskera? – Nei. Det va det ikkje. – Din generasjon ble oppfordra til å ikke bli fiskere? Til å gjøre noe annet? – Mhm. Vi var jo feskera når vi var her. Om sommarn. Då va det enten fiskarbåt, eller feskbruk. Æ va på trålar og. Det va bære en tur. – Korsn egenskapa trur du at du har fått med dæ fra oppveksten her? – Å vær åpen førr nye teng. Og du veit jo, du klar engenteng aleina. Man e nødt å jobb ilag. Den her plassn hadd ikkje vorr nåkka vess ikkje folk hadd jobba ilag. Kaia. Sammvirkelaget. Alt har vorr et samarbeid. Folk har stådd ilag. Så forskjellige nyanser har Guvåg fra sesong til sesong, at det nesten kan oppleves som fire forskjellige liv, og deles inn i bolker. Fra april til St. Hans våkner stedet til liv. I juli-august fylles husene, og stedet blir befolket igjen. Så kommer høsten, som slamrer mindre i dørene enn høysommeren, men er overveldende med farger og natur som er

skarpladet med alt man måtte ønske av matauk. Midt i november forsvinner sola. Da blir det stillere. Mørkere. Da sitter du og ser filmer, hører på musikk, leser. Og hører på rock av den gode gamle sorten. Tempoet er lavt. Du får mye tid for deg selv som fastboende på Guvåg på denne tiden av året. Høst- og vinterstormene kan gå inn på deg. Men veien er alltid åpen, og verden er der ute. Du kan reise, for eksempel. Du kan jo ta en lengre periode i Rio, Brasil, for eksempel. Det er tross alt mer samba der nede. De er mange som har en fot med djupt rotfeste på Guvåg. Av støypinga som kommer hit så ofte som mulig, til heimhusan. Kanskje bor de søraforr, eller i Tromsø, og reiser hit mange ganger i året. Husene her er gjerne i omløp innen familiene. Det er liksom ikke bare vanlige leiligheter i en by som man selger videre. – Dettan e jo min plass. Det e her æ hør heime. Det e nærheita tell alt som gjør den så spesiell. Det e veldig gode feskeplassa rett ut her. Så e æ jo glad i å vær med sjøen. Skulle jeg investert i det en anna plass, måtte du punget ut ganske store summer, sier Eilif. Han ser på det som en base. Et sted man alltid kommer tilbake til. – Har du bodd lenge i Oslo, og ungan har fløtta ut… Du følger jo opp ungene, men når de er ferdig med videregående, så klarer de seg sjøl. Da er det ingen vits i å sitte i Oslo i ei leiligheit. Jeg hadde tenkt mye å dra nordover. Det å komme tilbake igjen til plassen sin... Mine to barn har jo fått røtter her også. Det e æ glad førr. Så ofte dro de til Guvåg fra hovedstaden, at dattera Rosa, oppkalt etter bestemor, stilte seg på bakbeina den dagen de skulle fly sørover på ferie. – Hun ble helt forvirra den dagen vi tok fly andre veien. Skulle vi ikke til Evenes? Hun trodde alle fly gikk nordover.

Yderst Nr. 21, 2016 Den øverste lille bildet, til venstre: Idun, N105BØ, bygd i 1922. Motor: 20 HK Wichmann. Drifta på Lofoten om vinteren og var hjelpebåt under seifiske om sommeren. Under: Grandonkel Ludvig Endresen (1888-1985), opprinnelig fra Svolvær. Gift med mormors søster. Altmuligmann, smed, mekaniker, kvalskytter, fisker. Hadde kvalskuta Heim, N103 BØ. Nederst, til venstre: Hilmar Lauritsen med barnebarnet Randi. Nederst, til høyre: Fra venstre: Kirsten, Gunvor, Lauritz, Ole, Karoline og Rosa.

Yderst Nr. 21, 2016

Tema: Guvåg

Pålvikinger – Det va datidens blåruss så sku bli så jævlig moderne. Altså, de ødela jo for de som dreiv med det herran. Og de ødela forsåvidt en heil kultur.

To brødre sitter ved kjøkkenbordet i barndomsheimen i Pålvika på Guvåg. Storebror Petter Johnsen er en av to fastboende i bygda. I går økte folketallet med 33,3 prosent. Lillebror Magne Johnsen har solgt huset sitt i Svolvær og flytta tilbake heimhuset. Etter planen skal han bli her ett års tid, men hvem vet. De var ni søsken i huset da de vaks opp, og i alle husene i nabolaget var det kul på veggene. Hva skjedde? – I1963 va der femdelt skole og 103 elever. 30 år seinere va der tre eleva, og skolen blei nedlagt. Der kan du sjå et eksempel på korr fort det gikk. Så kan man jo spør sæ ka så va årsaken tell den utveklinga. Disse to er mine onkler. Jeg har vokst opp med dem. Petter var den bryske og flirfulle, som kilte alt for hardt. Magne var den fortalte historier og dro deg med på skitur. Den ene har bikka 60, den ene er inne i sitt sekstiende år. Vitale, gutteaktige og seige, begge to. Kjent for å levere reine ord førr pengan. Nå gir de oss si forklaring på avfolkinga av heimplassen. – Det kan ha nåkka med at det kom så jævlig mange kloke hau tell Bø, så fant ut at det her å vær feskarbonde, det va bære pjadd, tull og tøv. Sannheita e at nesten alle fra vårres generasjon førsvann jo. Det va engen satsing på feskeri. Absolutt engen. – Vess du hadde kunne bestemt på den tida. Vess du var den som trakk i trådan. Korsn sku ting ha foregådd? Hvis du hadde vært presidenten av Guvåg? – Og sitte med den viten jeg har i dag? Ka så sku ha vorr gjort då? Æ sku satsa uhemma på feskarbonden. Det trur æ må vær mest lønnsomme skapningen som har eksistert i samfunnet vårres. Når du så ka han utretta. – Tror du det hadd passa i nutida, med tanke på regla førr HMS, arbeidstid og så videre? – Æ trur ikkje du sleit dæ førrderva. Æ trur de slit meir de så ska kjøp sæ feskefartøy tell 1015 milliona. Men du gjor så mykkje meir enn å vær feskar. Petter var fisker fra i -82 til -99. Men han har hatt seg en avstikker som bussjåfør i hovedstaden. – Det kan du nu ikkje skriv i avisen, at æ bære fór herifra og fikk mæ en jobb. He he. – At du prøvd nåkka anna? – Ja… Og æ hadd jo ikkje direkte heimlengsel tellbake. Men det va livsstiln æ savna. Måten å arbeid. Å få bruk kroppen. Å sett å jobb holdt på å ta knekken på helsa. Det vakje førr mæ, det. – Korsn trur du det blir å ha han “Ølle” i nærheita? Va det ikkje det dåkker kalla han før i tia? – Jo. Det bi vel bra, det. – Det seies at foreldregenerasjonen dåkkers, de oppfordra ungan tell å ikkje bli feskera? – Ja. Men det e klart det når det då kom skolerte folk tell Bø og sa at det å vær feskarbonde, det vakje et liv, at det va umulig. Då begynt folk å legg ner, og kutta det ut. Feskaran fikk store båta og fant ut at det å være feskarbonde, det va jo bære tøv. Du vart jo nærmast mobba. “Du har jo geiter og saue, du ska jo fan ikkje

vær på havet. Sånn ska vikje ha det. E du feskar så e du feskar.” Så sånn gradvis daua feskarbonden ner, men den største knekken trur æ han fikk, då ga de sæ allihopen nesten samtidig, då Mattilsynet kom med pålegg om at du fikk ikkje lov å slakt heime. – Tenk du at det e byråkratiet så står i veien? – Ja. De blanda sæ inn i korsn du sku levv. Om du hadd to saue og tre lam, så fikk du ikkje lov å slakt det herran heime. Det sku selges tell tell salgslaget. Og så kjøpt det tellbake. Ferdigsubsidiert. Vi har jo hadd slaktar. Han Johan Remme og han Alfred i Vassbotn. Kjøttet va like godt då. Nei, det-det-det… – Og det e klart, feskarbonden hadd jo ikkje nåkka organisasajon i ryggen så kuinn tal deres sak. Det va jo engen så va opptatt a det. De hadd engen talsmenn, sånn som førr eksempel saman hadd. Og de har vært ufattelig mykkje flenkar å ta vare på kulturen sin. Resultatet ser du. Kysten e heilt grodd igjen. Skogen kjæm og tar oss. – E det nu så galt med litt trevekst? – Nei. Ifølge de vise, så ska jo den spis opp all CO2-en, de herran busken. Men vess han gjør det, så skjønn æ ikkje kaffør Diesel-prisan går i taket. Det blir dyrar førr mæg å kom mæ på arbeid. – E du litt bitter når du tenk på feskeriet her ute? At du tenk at krefter fra utsida har ødelagt samfunnet her? Og så e du så sta at du blir igjen? – Æ har jo reist bort og vorr borte. Men det e jokje tvil om det at… Æ va tenkt på førr nån år sia... Æ hadd nesten avgjort å få bygd mæ en ny båt neri Rogaland. Då jobba æ og kjørt buss. Nei Gud, sa han. Petter, bli der du e, sei han. – Sa han det? – Du har en sekker jobb, sa han. Her e blidd så mykkje førrordninge og kontroll med feskerian at… Det e vell nesten vanskelig å førstå at det sku gå sånn. Men her e jo avfolka. Petter har mest på hjertet her vi sitter ved kjøkkenbordet. Han har tenkt, fulgt med, og sett utviklinga ut fra sitt eget kjøkkenvindu. Magne er mest opptatt med å få ei flis ut av fingeren, som ham fikk før i dag da han hjalp Petter med å snekre. Han plages, og henter et forstørrelsesglass. Kanskje brukte bestemor det når hun skulle lese? – Kati skjønt dåkker at det gikk den veien? – Det starta med postkontoret, sier Magne. – Først på 70-tallet. Han Arne fikk kosta setvikat av Posten. Æ trur det. Han Arne Post. Han kjørte posten tell han gikk av med pensjon. Sånn sett var han berga. Men om postkontoret hadd så masse å sei. Det va jo andre teng så.. – Tenk på det, det va to butikka her i den tia vi vaks opp. Magne smaker mye på ordene før han serverer dem. Petter skyter liksom litt mer fra hofta. – Utviklinga e vel ikkje unik for Guvåg? – Guvåg krets e vel… Den e vel… Omentrent som andre nedlagte skolekretsa i Bø. Hovden, Nykvåg, Ringstad. – Men altså. Vess de klar å sentraliser innaførr Bø kommune, så gjør de jo det. – Kæm e “de”? – Politikeran. De så har fleirtallet. – Du har nu sott i kommunestyret du óg, Petter. – Ja. Det va førr Nordbygdas fellesliste. Og ei kort tid for SV. Men æ satt konstant i mindretall. Fikk aldri igjønna nåkka. Det va den mest frustreranesse jobben æ nån gång har hadd. Det eneste som vaks var dokumenthaugen i klesskapet. – Men, ka du tenk nu Magne. Ka e det som trekk dæg hit? – Det e nu vel nåkka røtter. Æ har hatt hus i Saltdaln og i Svolvær. Bygd jo opp nåkka der, men har ikkje nåkka sånn følelsa og tellknytning tell de plassan. Meir bære som delan av en epoke i livet. Når ungan e født og veks opp, så tar man et valg og fløtta, så vart det Svolvær. Når ungan er voksn, blir det nåkka anna. – De ekje bynt å lag barnebarn ennu de der ungan hass. Vent nu bære, skyter Petter inn. – I Pålvika e det liksom andre følelsa som ligg i botn. Du finn roen og senka skuldran. Når æ e her, då må ækje nåkka. Då har ækje nåkka. I Svolvær va der alltid, alltid nåkka så sku gjøres. – Er det øyrfreden eller e det atmosfæren så telltala dæ mest? – Det e nu både atmosfæren og at det er stilt, rolig og fredelig. Neida, det e nu sånn. Den der kystkulturn får du ikkje ut av åran. Magne har ikke bodd mange timene i høgget før Petter finner nytte i ham. Han har hatt ham med seg på snekkeroppdrag både i dag og i går. – Sku vi forn bort og støypt det fundamentet i kveld? – Tja. Kafførr ikkje?

Returadresse: Yderst C/O EventYR AS Postboks 195 8469 Bø i Vesterålen

7 090039 000013 >

Gamle Bø

Torving på Guvåg. Fotograf ukjent, bilde lånt av Eilif Jensen. Vi ønsker gjerne bilder fra dere lesere i denne spalten! Har dere et gammelt bilde som dere gjerne vil ha på trykk, send litt info om bildet og hvem som er på bildet. Send det til [email protected] så skal vi få det med.