Yderst #11, 2017 by Yderst

magasinet fra vesterålen

Nr. 11 / 2017 • årgang 5 • Løssalg: 50,- • yderst.no

20 i stil:

jul i vesterålen Julehus med neon-diskotek eller pimpede bilvrak? Vesterålen har alt. L e s s a k en fra s i d e 2 0

historiske vesterålen:

Dyriske tendenser og romerske soldater

– ble jesus født under juletreet? Et lynkurs i norsk jul for nye landsmenn. Le s s a k en fr a s i de 26

Katrine strøm:

Et magisk eventyr, eksklusivt for Yderst! gina wold:

– Nu fløtta æ f** mæ heim tell nord!

side 2 | Yderst nr. 11, 2017

4 – Vi mennesker er jo flokkdyr og jeg trives veldig godt når jeg møter folk 94 år gamle Marie “Mossa” Edvardsen setter seg inn i bilen og vrir om nøkkelen. Hun skal ut.

8 Glasskavelen Havet definerer vår planet. Likevel har det vært flere mennesker på månen enn på bunnen av vårt eget hav.

10 – de var ganske ville Han tyllet seg inn i bjørneskinn, tok med seg nebb, klør og dyrekropper i grava. Din vesterålske stamfar var en "force of nature".

16 Solo-jul i ullundertøy Kim feirer solo-jul i år.

INNHOLD 20 julehus i vesterålen Ei diskret lysleke, en liten rødglødende nisse, et fluoriserende "God jul" i skrå løkkeskrift eller et pimpa bilvrak midt på et jorde. Vesterålingen vet å pynte til jul.

24 "Nei veit du ka, nu fløtte æ faen mæ heim!" Reine ord for pengan fra Gina Wold.

26 ble Jesus født under juletreet? Et lynkurs i norske juleverdier.

30 tippeglasset Et magisk eventyr, eksklusivt for Yderst!

Yderst nr. 11 2017 | side 3

velkommen

fyr opp lysene Velkommen til Yderst sin juleutgave. Vi tar deg i handa og sluser deg inn i et nytt år. Takk for det gamle, forresten. I dag delte en av månedens bidragsytere, Marianne Strand, et bekmørkt bilde på Facebook og en påminnelse om at dette var den mørkeste dagen i året, og at nå snur sola. Og spørsmålet: Hva er du takknemlig for? Vi svarte: Alt.

kanskje er du den som feirer jula i ullundertøy og deilig, deilig sinnsro, hjemme alene, som Søraførrspaltist Kim fra Myre? Så lenge du oppfører deg, er det greit. Så lenge du gir en ekstra klem, er det greit. Så lenge du tar et skritt tilbake og ser på det som er servert til deg her i livet, så har du skjønt poenget.

Vi er takknemlige for at kystbaron og en av regionens kvasseste kniver i skuffa, Kriss Rokkan Iversen, har kommet ombord på skuta og blitt fast spaltist. Vi er takknemlige for at redningsskøyta Elias sin mor, animatør og illustratør Lise Osvoll fra Sigerfjorden, har laget en glassperle av et kunst-stykke for oss. Vi er takknemlige for at Katrine Strøm deler et drops av en historie med oss. Takknemlige for tilbakeflytter Gina Wold sine ord, som resonnerer i oss som strenger mot en gitarkasse.

Jeg elsker jula, men jeg er livredd skuffelsen. Jeg er av den oppfatning av at jeg ikke er nødt til å gjøre noe som helst. Men jeg vet at skuffelse har samme effekt på julestemninga som en hårføner mot et snøfnugg. At mangelen på innsats kan få jula til å vrenge seg som en vott, om forventningene er tilstede. I fravær av det som er så fint og lyst, kan det mørke bli så mørkt at det blir vakum. Mørkt i andre. Det er da det er på tide å glede seg til den blinkende discokula av et julehus rundt neste sving.

Takknemlige for den rørende, sprø, rause vesterålingen som gir oss epilepsi når han pynter til jul. Sjekk ut bildeserien “Julehus i Vesterålen”. Juleutgaven av Yderst er ei feiring av folket. Av valgene vi tar, hvem vi er, hvor vi skal, og hva vi er laget av.

Kjære leser, takk for året som gikk. Takk for tomler opp, tips, gode ord og slenging med leppa. Takk til alle som stoler på oss og slipper oss inn i livene sine, så vi kan fortsette vår unvervannsferd mot nye, uutforskede dyp.

Du har kanskje 399 ugjorte gjøremål til jul. Du har kanskje spist opp de brune pinnene, og må bake mer. “Må”. Kanskje vil du at julaften skal være overstått, og gleder deg til januar, eller kanskje er du så gira på jul at det dirrer helt ned til cellenivå?

Som en takk til dere, deler vi alle bildene i julehusserien på Facebook så de kan få det til å nappe i rockefot og hjerterot. Lik, del og dans!

Kanskje tenker du at det ikke er jul før det bugner, tyter og du må ta spenntak for å få lukket skapene igjen? Eller

Yderst er et månedsmagasin som kommer ut i Vesterålen. Vi tar for oss mennesker, de gode historiene og livet på yttersida. Utgiver: EventYR AS TRYKK: HTG Trykk, Harstad Opplag: 1.200 Layout: Ingmar Wåhlberg Distribusjon: Kvikkas / VELO Varetaxi / Bring Redaktør: Kristina R. Johnsen Abonnement & annonsering: Et årsabonnement på Yderst inkluderer 12 utgaver. Det koster 499,- for et helt år, og bestilles enklest ved å Vippse 499,- til 89942 (husk å oppgi adresse). Dere kan også ringe en av oss, eller sende ei melding. Hvis dere er interessert å annonsere hos oss, ta kontakt på [email protected]. postAdresse: Yderst C/O EventYR AS Bøveien 513 8470 Bø i Vesterålen

Fyr opp julelysene, nå er det fest! • Tekst: Kristina R. Johnsen [email protected]

Kontakt: Ingmar Wåhlberg 480 734 26 / [email protected] Kristina R. Johnsen: 991 67 009 / [email protected]

Yderst arbeider etter Vær Varsom-plakaten. Den som mener seg urettmessig behandlet gjennom omtale eller publisering for øvrig, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er oppnevnt av Norsk Presseforbund og behandler klager annet mot aviser og fra allmennheten. Adressen til PFU er: Prinsensgt. 1, PB 46, Sentrum, 0101 Oslo. Telefon: 22 41 56 80. Faks: 22 41 19 80.

side 4 | Yderst nr. 11, 2017

Yderst nr. 11 2017 | side 5

– Vi mennesker er jo flokkdyr og jeg trives veldig godt når jeg møter folk SORTLAND: 94 år gamle Marie “Mossa” Edvardsen setter seg inn i bilen og vrir om nøkkelen. Hun skal ut. Ut for å hjelpe svaksynte, tunghørte og demente. Tekst: Marianne Lovise Strand Foto: Marianne Lovise Strand [email protected]

Ei adventsstjerne henger og glitrer i vinduet i et hus på Strandskog, sør for Sortland sentrum. Det er en klårstille desember formiddag. Bakom gardinene i stua skimtes ei ainna stjerne. På papiret heter hun Marie Kristine Edvardsen. Alle kaller henne Mossa. Hun er 94 og et halvt år, sånn ganske nøyaktig. ”Æ står som regel opp i sjutida, så du ska berre kom tidlig om du vil”, sa hun blidt i telefonen til meg tidligere i uka. På gårdsplassen står en grønn Audi med ledninga til kupévarmeren plugget i. Det er gnalderfrost, men bilvinduene er avtina. Vi går inn. Ei lang trapp med stødige gelendre på begge sider fører opp til andre etasje, der stua er. Mossa står øverst i trappa i en fin, mørkeblå kjole og vinker. – Velkommen, du skal bare komme opp. Det er lett å gjette hva som er godstolen til Mossa. – Ja, her bruka æ å sitte, her løse æ kryssord, gjør handarbeid eller les, sier hun. På et lite bord ved siden av stolen ligger en stor bunke bøker og blader med kryssord. Ved siden av står flere små kurver med fargerikt garn og annet utstyr. – Håndarbeid har jeg alltid likt, jeg slår blant annet nupereller, sier hun, og viser fram et lite kors hun nylig fikk ferdig. Det skal til ei god venninne, og er tenkt

som bokmerke i Bibelen. Når hun egentlig lærte å slå nupereller og hvem som lærte henne det, husker hun ikke helt. – Jeg lærte det i alle fall mens jeg var unge, siden har jeg bare kunnet det, sier hun. For uinnvidde kan det nevnes er nupereller dobbeltknuter som gjentas mange ganger slik at de danner buer og ringer. Blonder. Teknikken utføres med ganske tynt garn og man må sannsynligvis være utstyrt med mye tålmodighet og flid om man skal få det til. – Det er ikke så vanskelig, men det er viktig å sette av tid, sier Mossa.

Inni den ene hånda hennes har et bittelite par lyseblå sokker funnet plass. De er strikket i størrelse nyfødt og er kjempefint laget. Det er alltid noen å gi til, Mossa kjenner mange, mange mennesker. – Det er fint og viktig for meg å ha noe å henge fingrene i, sier hun. På det andre stuebordet står en datamaskin, den anskaffet hun seg for tre-fire år siden. – Det var jo en dyd av nødvendighet, for å komme seg i nettbanken, sier hun. Facebook har hun ikke, men hun synes det er fint å følge med på nettavisene. – Jeg var innom og leste på blv.no før du kom. Hun ble født en junidag i 1923, og eldst i en flokk på fire. Nå er det bare henne igjen. På Steira sør for Sortland sentrum vaks hun opp, og hun har holdt seg på Sortland i alle de 94 årene sine. Derfor vet de fleste som bor eller har bodd på Sortland godt hvem denne koselige dama er. – Jeg har alltid trivdes her og har aldri drømt om å reise til utlandet, vi har det så jo fint her i Norge, sier Mossa og smiler. For 17 år siden gikk ektemannen Leif bort. Siden da har Mossa bodd alene i huset. Hun fyller tida med mange gjøremål, men hun savner ham likevel. Utsikten mot Sortlandssundet og fjellene på Hinnøysida sett fra

side 6 | Yderst nr. 11, 2017

heimhuset er god. Spesielt nå midt på en klar vinterdag. Mossa liker å sitte slik å se ut på naturen. Sammen med Leif fikk hun barna Ellen Helene (66), Liv Marit (62) og Jarle (60). Sønnen bor på Sortland, døtrene har bosatt seg i Bergen og i Skånland. – Vi har god kontakt og ringes stort sett daglig, de er også på besøk her flere ganger i året og da hjelper de meg gjerne med diverse gjøremål også, sier hun. Øynene plirer og munnvikene peiker oppover. Fem barnebarn og tre oldebarn har det også blitt, den sist ankomne er oldebarnet Sigmund på tre måneder. De mjuke hendene trommer lett på armlenene. Det er ikke hver dag ho Mossa sjøl er i fokus, og det kan virke som det er litt uvant å være hovedpersonen. Hun er nemlig en av disse frivillige menneskene, som stiller opp for andre i det stille og ikke forventer å få noe tilbake. Omsorg er hennes mellomnavn. Akkarunger, barneradio og pensjonistradio. På nittitallet hadde Sortlandsradioen en aktiv radio, med innhold hver dag. Hun og Haldis Hansen fra Rise var engasjerte pensjonister og tok initiativet til en egen sending. I omlag ti år kjørte de pensjonistradio en gang i uka på dagtid.

Marie Edvardsen, eller Mossa som de fleste kaller henne, kjører hver torsdag til Håløygtunet bofelleskap for eldre, og høytlesningen hennes blir satt pris på.

Der tok de opp aktuelle tema, intervjuet gjester, og alt fra ordfører til menigmann kom i studio. – Det var ei veldig fin og tid, det var virkelig givende å jobbe i radioen, minnes Marie. To av brødrene var dessuten med i pensjonist-sendingene, Kåre Madsen styrte teknikken og Roald Madsen satt ofte i studio sammen med storesøsteren, Mossa. Hun er det vi trygt kan kalle en raus og engasjert innbygger, en ekte ildsjel. I årevis var hun med i styret til Hørselslaget, og er det fortsatt. Gjennom mange år var hun også aktiv i Røde Kors på Sortland, for ikke å snakke om i Sortland Pensjonistforening. Mossa har vært med på å arrangere, og også deltatt på mange turer, sosial som hun er. Stort sett hver uke er hun minst en tur innom Skibskaféen i Skibsgården for å møte kjentfolk. Da benker de seg rundt bordet både en og to timer, og snakker om alt mellom himmel og jord. – Vi mennesker er jo flokkdyr og jeg trives veldig godt når jeg møter folk, sier Mossa og føyer til at vi er nødt til å gjøre noe selv om vi ønsker et godt liv. Hun vet at ikke alle kommer seg ut, av ulike årsaker. Men alle som har mulighet,

oppfordrer hun til å ta ansvar for å gjøre dagene sine best mulig. En fredag i 2015 ble hun oppringt av leder Unni Glad på Sortland Frivilligsentral, som oppfordret henne til å komme en tur på Dagskiftet i Kulturfabrikken. Mossa fikk ikke noen fornemmelse av at det var noe spesielt i gjære, og takket ja. En kafétur hørtes koselig ut. Mens hun satt der, ble hun ropt opp og bedt om å komme fram. Hun hadde vunnet Frivilligprisen i Sortland, til sin store overraskelse. – Æ skulle jo ha fått sjokk da de ropte opp mitt navn og sa at jeg hadde vunnet, sier Mossa, og smiler dette smilet som går under huden på deg. I begrunnelsen fra juryen sto det: “Hun er leseombud og aktivitetsvenn for beboerne ved Håløygtunet sykehjem. Hun er en ressurs, og hun utgjør en forskjell. Hun er også aktivt med i Vesterålen hørselslag”. Flere hadde foreslått Mossa til prisen, og en av grunnene var at hun fortsatt var aktiv som leseombud og aktivitetsvenn i en alder av 92. Et leseombud er en ordning som bibliotekene i Norge har satt i gang, det er ”en person som leser høyt for

Yderst nr. 11 2017 | side 7

DANS Dans mine verseføtter Løyst i fra vintertvang Kjenner du midnattslyset Lauvsprett og sevjegang Frø som i ventingsmørke Sov i ei frosthard jord Dans mine verseføtter Dans den til sang og ord Og fritt over berg og blåner Høgt over vårgrønn eng Dans så hver spinkel strofe Løftes på toneveng Strø dem i åpent lende Ført av en grovarm vind Dans mine verseføtter Inn i de låstes sinn Diktet fikk Mossa Edvardsen i gave fra Helge Stangnes

dem som ikke selv kan lese lenger, en gledesspreder ”. – Jeg har vært leseombud helt siden Sortland bibliotek begynte med denne ordningen, sier Mossa. Klokka nærmer seg elleve og hun er klar til fare ut på sin ukentlige tur til Håløytunet bofelleskap for eldre demente. Denne gangen skal hun lese fra ”Lyset og landet” av Helge Stangnes, en forfatter hun virkelig liker. – Jeg er så glad i hans lyrikk, den er lett å lese og han skriver om ting vi kan kjenne oss igjen i, sier hun. Gjett om hun ble glad da hun fikk tilsendt et dikt han hadde skrevet til henne, det het ”Dans”. – Tidligere ordfører, Grete Ellingsen, hadde ordnet med det og hun skrev også et eget dikt til meg, det satte jeg stor pris på, sier Mossa. Håndveska henges over nakken og boka legges oppi, før hun tar fatt på trappa. Mossa bruker krykker både inne og ute, og har derfor lært seg flere praktiske grep så hun får med seg alle remedier. Hun bor alene og er selvhjulpen med det meste, med unntak av at hjemmehjelpene er innom

Da den populære forfatteren Helge Stangnes fra Senja besøkte Sortland i fjor, leste han opp et eget dikt han hadde skrevet til henne. Det ble ei snill stund da de to møttes (foto: Sortland Frivilligsentral).

morgen og kveld for å hjelpe henne å få på støttestrømpene. Hun er ikke av typen som klager, det er da så mye annet som er mer interessant å snakke om enn sykdom. Mossa er nok utvilsomt født med et positivt og optimistisk livssyn – Ja, jeg er glad for det, det gjør dagene og livet lettere, sier hun. Mossa setter seg vant inn bak rattet i Audien og kjører rolig mot Håløygtunet. Parkerer ved inngangen og går inn. Denne dagen er det ikke alle som er i form, det er derfor bare en av de seks beboerne som sitter klar. Antallet som deltar, kan variere veldig fra gang til gang, men hun blir aldri skuffet om de er få. ”Heia, heia” sier Mossa blidt og får et hei tilbake. En pleier serverer nykokt kaffe, kjeks og lussekatter. Det er lagt juleduk på bordet og Mossa sitter klar. Hun tar brillene av. – De er gå- og kjørebriller, skjønner du. I dag er det altså bare denne ene damen som er opplagt til å delta, hun finner raskt roen mens Mossa leser. Lytter, lukker øynene og sitter der med et smil om munnen. Det er tydelig at budskapet finner fram. ”Vise ved vintersolverv” kan

alle som bor i nord kjenne seg igjen i. De prater litt, og Mossa holder henne i handa. En pleier i blått setter seg ned et øyeblikk og roser innsatsen. Påpeker at de er veldig glade for at hun kommer og leser for beboerne hver uke. – Vi pleier å prate litt også og så synger vi litt, sang og musikk er viktig for livsgleden, sier Mossa. Gjennom mange tiår var hun selv aktiv i damekoret på Sortland. Hun valgte å gi seg med korsangen, mente selv hun var blitt for rusten i røsten. Synge eller nynne gjør hun likevel, sånn til husbruk. Det hersker en behagelig ro på dagligstua til beboerne. Tida står stille, det er bare juleduken, høytlesningen og oss akkurat nå. Ute begynner det så smått å skjømmes. – Æ trur æ må lese opp det med fesk og potetedes også, ja ska vi ikkje ta om klevningen? Det humres lett fra den andre stolen. Denne ukentlige lesetimen er utvilsomt også noe Mossa ser fram til selv, et fast punkt på hennes timeplan. – Ja, æ vil nu holde på så lenge det går og så lenge jeg kommer meg hit for egen maskin, sier Mossa og vinker farvel for denne gang. •

side 8 | Yderst nr. 11, 2017

Yderst nr. 11 2017 | side 9

Glasskavelen Havet definerer vår planet. Likevel har det vært flere mennesker på månen enn på bunnen av vårt eget hav. Den er ikke laget for å være til pynt. Glatt og gjennomskinnelig finner du den likevel på utstilling i vinduskarmen, på tømmervegger og rundt rabarbraen. Den myke massen herdet ut av skarpkornet sand gjennom ild og varme. Den runde formen hentet fra solen, månen og vår egen blå planet. Den skinnende overflaten som fanger lys fra midnattssol og adventsstaken og legger strålene mykt rundt oss. En magisk glasskule du kan lese både fortiden og framtiden i. Glasskavelen har holdt kystsamfunn og havlandet flytende gjennom tidene.

bruk, Norge

Det er en gåte at planeten vi bor på heter jorden. 71 prosent av planeten vår er nemlig dekket av hav. Bland ferskvann med 35 gram salt, en klype av næringssaltene nitrat, fosfat og silikat og en knivsodd sporstoffer, og du nærmer deg havets kjemiske signatur. 360 millioner kvadratkilometer saltvann utgjør planetens blå hjerte. Havet pumper energi, biomasse og organismer langs kontinentene, og styrer de store kretsløpene på kloden. Havet favner alt fra fargesprakende, solvarme fjærepytter til Marianergropens uendelige mørke. Havet gir levested for marine skapninger fra mikroskopiske virus, bakterier og planter til giganter som kjempeblekksprut og blåhval. I kontrastene mellom grunner og dyp, varme og kulde, lys og mørke har havet virkelig latt livet få utfolde seg - i alle tenkelige retninger. Havet definerer vår planet. Likevel har det vært flere mennesker på månen enn på bunnen av vårt eget hav. Da er det kanskje heller ikke så rart at man antar at mer enn 90 prosent av havet fortsatt er uutforsket. Havbunnen, de store dypene og det marine artsmangfoldet ligger altså i 2017 der som et ukjent, blått lerret. Man kan få strekkmerker i hjernen av mindre. Og apropos strekkmerker i hjernebarken. Visste du at de som forsker på vår egen art, Homo sapiens, mener at den mentale utviklingen skjøt fart da våre forfedre og

-mødre trakk ut til kysten? Det var altså først da vi mennesker ble kystfolk at det ble dreis på ting. Kanskje var det den friske sjølufta som ga oss klarsyn, kanskje var det den beroligende horisonten som ga oss sinnsro? Men mest av alt var det nok fisken. Som med sine karbohydrater og proteiner i skjønn forening fôret hjerneceller og tankebaner under topplokket med superkraft. Sjømat gjør oss nemlig smartere. Men akkurat dét bør jo ikke komme som noen stor overraskelse for oss som bor her langs kysten. Kystlinja vi befolker er på svimlende 100.000 kilometer. Den når rundt ekvator to og en halv gang. Langs denne blå kystsømmen, forvalter havlandet Norge marine områder som er seks ganger større enn det norske landarealet. Her er vår felles blå fortelling skrevet - av folk som har temmet hav og fisk i flere tusen år. De som kom før oss, krummet nakken over snødekket landskap og fulgte lukten av saltvann. Utover, utover, utover. Mot kneisende tinder, blankskurte svaberg og havet. Det uendelige havet. Her bosatte de seg tett på fisken. Her lærte de seg å finne og fange sjømat. Her bygde de samfunn og verdier. Stein på stein. Fisk på fisk. Generasjon på generasjon av kystfolk. Og her er vi enda. Vi som har kystkraft i blodet. For det er fortsatt kystkraften som sørger for at stedbundne ressurser foredles til verdiskaping av nasjonal betydning. En kystkraft kokt på kunnskap og innovasjonsevne. En kystkraft tuftet på utholdenhet og evne til omstilling. En kystkraft som binder oss sammen – i tid og rom. Når fjorden ligger blikkstille og lar midnattssolen speile seg. Når sørvesten røsker i taket og dynker kjøkkenvinduet i saltvann. Når himmelen og havet sammen danner et lerret der vår blå fortelling er skrevet. Da kjenner vi den dirre i hver celle i kroppen. Kystkraften. Den siver gjennom vår felles historie,

den renner gjennom i årene våre, den definerer oss alle. Selv kan jeg ikke med sikkerhet si når min kystidentitet tok form. Kanskje var den medfødt, pakket i et ramsalt kystgen. Eller lå spiren i den lette vuggingen når ferga frakta mamma, pappa og meg hjem fra fødestua? Var det gjennom lukta av saltvann og tørrfisk som sneik seg inn i nesen min under den aller første trilleturen? Eller fant blikket mitt, da som nå, også en underlig ro i horisonten jeg skimtet ut av barnevognen? Sannheten er at jeg ikke kan huske når jeg for første gang oppdaget kystkraften som ligger i meg. Den har bare alltid vært der. Når tvilen tar meg, oppsøker jeg steder med konsentrert kystkraft. Jeg leter fram avisutklipp av oldefedre som reddet liv fra nordvesten og gladsaken om ungdommen i bygda som har satset alt på en sjark. Jeg setter sjøbein inne i tørrfiskkatedraler med høye hvelvinger og samfunnshus bygget på dugnad. Når tvilen tar meg, finner jeg fram glasskavelen. Den som er herdet av naturkrefter, den som deler form med den blå planeten, den som sprer lys selv i desember. Glasskavelen. Den jeg kan lese både kystens fortid og framtid i. Den som ikke er laget for pynt, men som har holdt bruk, kystsamfunn og havlandet Norge flytende i gjennom tidene. Akkurat som oss kystfolk. • Yderst er stolt av å presentere SALTgründer Kriss Rokkan Iversen som ny Yderst-spaltist. Denne ekte Lofot-torsken, og ble kåret til årets gründerkvinne i nord i 2014 av Innovasjon Norge. Hun er en sylskarp kystbaron med svart belte i havet (doktorgrad i arktisk marin systemøkologi). Slagferdig som f, medfødt skrivekløe og evig fascinasjon for kysten. Hun gir oss blå fortellinger og strekkmerker i hjernen i spalten Glasskavelen. Illustrasjonen er laget av Lise Osvoll.

side 10 | Yderst nr. 11, 2017

Yderst nr. 11 2017 | side 11

– De var ganske ville Han tyllet seg inn i bjørneskinn, tok med seg nebb, klør og dyrekropper i grava. Din vesterålske stamfar var en "force of nature". Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: øystein l. ingvaldsen [email protected] - 991 67 009

I svingen står et stort skilt, på skiltet står det fornminner. Her fiser vi forbi med bilene våre på yttersida av Vesterålen. Bø-bøndene putrer med traktoren, slår og gjødsler marka, og svinger rutinemessig unna noen humper nedi fjæra. De der gresstustene hadde jeg hørt om på skolen, jeg har til og med vært der og sett dem, sett tegningene, lest på plakatene. Det har vært bla-bla-bla. Støv, ekko og skuldertrekk. Men sett at noen trykte på en knapp

der det sto “ikke rør!”, som gjorde begivenhetene og tiden om til en eneste stor lapskaus. Da ville man, om man klarte å kvafte vekk dinosaurene, kunne møtt på en en diger kriger nede i fjæra på Føre. Med skjold, sverd og to spyd. Kledd som en romersk kriger. Og med seg har han en hund så stor som en førsteklassing. Klokka viser år 300 etter kristus. Kanskje er han en av forfedrene dine. Kanskje har du lyst til å hilse på ham. Eller kanskje ikke. – Jeg er veldig glad for at jeg lever i 2017 og ikke i år 300, for å si det sånn, sier Per

Bjarne Ravnå. Han er førsteemanuensis i historie ved Universitetet i Nordland. Han har forsket på blant annet Jesus, Roma, og romerrikets forbindelser rundt omkring. Per Bjarne mener denne høyreiste mannen fra yttersida var germaner. – Og de var ganske ville. Eller - den faglige korrekte måten å si det på, er å si at de har hatt et helt annet forhold til liv og død enn vi har i dag. – De hadde litt av hvert for seg, forteller han. – For eksempel kan man se at de har reist tilbake til slagmarka, og hentet

side 12 | Yderst nr. 11, 2017

deler av falne fiender, og drasset med seg hjem rester. Krigerkulturen ble ikke akkurat jenket ned til norrøn hedensk tid, noen århundre senere. – Man ser jo i en del billedspråk, i helt tidlig norrøn tid, og i norrøn hedensk tid, at krigerkulten rundt Odin-tilbedelsen har hatt et ganske skrudd forhold til død. Det å dø i krig har hatt religiøs betydning. Å “komme til Odin gjennom ravnenebbet”, var noe å trakte etter. De har hatt en religiøs filosofi der åtseldyr sto sentralt. Temmelig heftig! Gravplassen på Føre stammer fra tiden da folket var en del av faunaen. – At de hadde andre måter å forstå verden på, er det ingen tvil om, sier Julie Sæther ved Bø Museum. Hun er arkeolog. Det som for oss er ei beinpipe, er for henne som å lese ei heil bok. Vi slår av en prat om den germanske kjekkingen som har ligget under bakken i fjæra i Bø i Vesterålen i 1600 år. Med

seg i grava hadde han en hund som var kappet i to. Framparten og bakparten var lagt i hver sin ende i grava. – Hva slags rituale kan det ha vært snakk om? – Nei, de som kan fortelle meg det, skal få en premie! Der må man nesten bare prøve å tenke seg fram til det.

Barnedødeligheten var gigantonormisk. Noen klarte seg. Men det var veldig få. Og det var bare de rikeste som fikk ei sånn her gravlegging. - julie sæther

Og forresten: prøv én gang å kalle gravplassen på Føre for “vikingegraver”. – Nei, sier Julie, og klasker seg i panna. – Det er ikke vikingegraver. Gravene er mye eldre enn dét, de er fra romertida. Det finnes mange graver fra eldre

jernalder i Vesterålen. Hele kyststripa er pepret med gravplasser, vendt ut mot havet. Det kan ha vært en måte å vise “her bor vi”, mener Julie. – Når folk kom sjøveien og tenkte “her slår vi oss ned”, så kunne de ha sett gravhaugene og skjønt at nei, her bor det folk, og de har bodd her lenge. Vinden har gjennom tidene blåst små sandkorn i deres retning, og dekket alle spor. Der andre graver har blitt plyndret og kroppene rundstjålet, har disse fått ligge i skjul. De ser ut som en kjernefamilie, men hundrevis av år står mellom dem i tid. Her lå altså den tidligere nevnte romerskgermansk-nordnorske krigeren. Her lå en kvinne i 30-årene med langt hår, og bronsenåler i håret. Hun hadde et vakkert, grønt drikkeglass med seg i grava. Hun var omgitt av leirkrukker og bein-kammer, innhyllet i bjørneskinn. Hun ble gravlagt med en fugl. De tror det kan ha vært en havhest. Enten hele skapningen, eller

1) to spydblad av jern med rester av treskaft. 2) leirkar 3) bakparten av et hundeskjellett. 4) sverd 5) bjørneklør 6) framparten av et hundeskjellett.

»» Under utgravningene i Føre i 1955-56 ble det funnet levninger etter åtte mennesker i rektangulære kister. »» Kistene var bygget av flate steinheller. »» De var så forseggjorte og tette at svært lite av den finkorete sanda i området hadde trengt inn! »» De gravlagte her ute er innenfor de delene av eldre jernalder som kalles eldre og yngre romertid mellom 300 og 500 etter Kristus. »» På denne tida ble gaver og varer utvekslet over store deler av Europa. »» Lofotposten skrev 6. juli 1955 at gravene var vestlandske i form og oppbygning, og at folket kunne høre til de gamle rogalendingene som var med på å grunnlegge den nordnorske bosetningen. »» Gravplassen vakte stor oppsikt da den ble oppdaget.

Yderst nr. 11 2017 | side 13

bare nebbet. Her lå en tiåring med ei sølje og jernkniv. Muligens sønnen til kvinnen med det lange håret. Her lå en baby som hadde med seg leken sin - snurrebass og en lekefisk laget av bein. – Hun døde av tannkjøttbetennelse, sier Julie. – Kan man dø av det? – Ja, når du ikke har penicilin, kan du dø av ei flis i fingeren. Barnedødeligheten var gigantonormisk. Noen klarte seg. Men det var veldig få. Og det var bare de rikeste som fikk ei sånn her gravlegging. – Var dette folk som var på ræk? – Jeg tror det er folk som har bodd på gården på Føre. Men jeg blir sittende igjen å lure på hunden. Hvorfor delte de ham i to? – Sikkert for at hunden skulle passe oppi steinkista. Det var en kjempesvær hund. Og det var vanlig å bli gravlagt med dyr. – Folk hadde altså hund som kjæledyr her i år 300? – Sannsynligvis! – Tror du de knertet ham i anledning begravelsen? Foto fra funnet på Føre (foto: Mari Karlstad. Tromsø Museum – Universitetsmuseet).

Historiker Per Bjarne Ravnå (foto: Bodil Nyaas)

side 14 | Yderst nr. 11, 2017

Lokalhistoriker Johan Borgos.

– Helt sikkert. Ifølge “Møte med Vesterålen - en veiviser til fortida” utgitt i 1993, ble dyrene forbundet med mektige krefter på denne tiden. Særlig bjørnen ble vist stor respekt. Fra denne tiden finnes det eksempler på at folkegrupper ble assosiert med forskjellige dyr. For eksempel bjørn og ørn. Kanskje var folket på Føre et “bjørnefolk”? Kanskje var de mektige og sterke, med hår på ryggen? – Det er noe magisk knyttet til bjørn. Ei tru som både nordmenn og samer identifiserer seg med. Når man i dag kaller opp ungene etter pene og rike folk, er det på grunn av navnemagien. At ungene skal bli like rike og pene og alt det der. Trua med bjørn, handler nok om å tilegne seg de egenskapene. Disse trekkene finner du hos alle urfolk. Indianere, samer. Et allment trekk, sier lokalhistorikeren Johan Borgos fra Øksnes. Vi i Yderst liker å slå på tråden til ham. Han har briller som kan se bakover i tid, og se de store sammenhengene. Han kjenner fjordtarmene i Vesterålen som sin egen bukselomme. Og bjørnejakt, det var samenes bord. – Samene skatta nordmenn for å holde bjørnebestanden nede. Kvinnfolkene og ungene måtte passe dyrene og gården, og profesjonelle bjørnejegere holdt bjørnene unna. Og øyriket vesterålingen anno jernalderen levde

Yderst nr. 11 2017 | side 15

i, så ikke ut som i dag. Johan Borgos tror at Bø var ei egen øy. – Kartet så i alle fulle fall ikke ut som i dag. Havet sto litt høyere, og det er ikke sikkert at Bø hang sammen med Langøya, sier han. Han mener at “Skjellfjordeidet” mellom Bjørndalsfjorden og Skjær / Skjellfjorden trolig lå under vann. – Bare se på kartet. Hvis vi tegner et skille ved dette eidet, ser man at øya er lang og smal. Og det heter jo tross alt Langøya. Han mener at det på denne tiden levde to folkegrupper i Vesterålen. Samene, som hadde bodd her lenge, og germanske innflyttere. – Jeg tror alle fjordene var samiske, og yttersida var norsk. Dette varte trolig helt fram til 1900-tallet. Fra Jørnfjorden til Valfjorden, fra Godfjorden til Lunkanfjorden. Raftsundet og videre utover Autsvågøya på Vesteråls-sida til Falkfjorden og Sløverfjorden. Der undervannstunnelen på Lofast går, du vet.

til, er at fra isen løftet på skjørtet og åpenbarte hva som lå under, har folk kommet og gått i fjærsteinene og på nessene. – Folk har ikkje røtter, de har føtter. Folk reiste imellom. Men gudene vet hva det var romerne ville i Vesterålen! Kontinentet nedover i Europa er pepret med spor fra det gamle romerske imperiet. I dansk og svensk historie finnes det så mange romerske drypp, at det utgjør et hav. I Norge er det noen drypp. Det er funnet perler, rester av klær og en kjele i bronse langs kysten i Nord-Norge. Og et av de aller gjeveste ekkoene er funnet i Bø i Vesterålen. En dag dumper en epost ned i innboksen vår, i Yderst. “Visste dere at det var blitt gjort et funn av et romersk drikkebeger i glass i Bø i Vesterålen? Jeg så det nå og ville bare dele denne utrolige informasjonen!” sto det å lese fra en kjenning som jobber ved NTNU i Trondheim. Noen skålte med det for ett og et halvt millennium siden. Glasset kommer nordover - enten gjennom handel, eller at eierne har vært der. Glasset blir med eieren i grava, dekkes etter hvert av sand og ligger der uberørt i over tusen år. Glassbegeret er et av de svært få hele glass fra jernalderen i Norge. Keramikk var mest vanlig på denne tida. Det viser seg at glasset opprinnelig stammer fra Rhinen i Tyskland, ifølge Ravnå. Dette var grenseområdet mellom romerne og germanerne, og den romerske påvirkningen strakte seg langt utenfor landegrensene.

Arkeolog og leder for Museum Nord avdeling Bø, Julie Sæther (foto: Privat).

Julie Sæther ser ikke på tiden som ei kronologisk linje som går fra A til Å. Hun ser mer på den som en stabel med pannekaker, lag på lag. Det som ligger under, er grunnlaget for det som ligger oppå. – Tiden ligger i høyden. Som gravene i gravplassen på Føre. Der ligger gravene oppå hverandre, og man kan grave seg nedover i tid. Og det ekspertene har gravd seg fram

Romernes imperium strakte sine tentakler utover verden. Og de rekrutterte. Utstyret viser at denne mannen har sloss etter alle de romerske krigskunsters regler. Men disse ble også adoptert og videreført i andre kulturer. – Det er langt fra sikkert at krigeren har hatt kontakt med Roma. Men det kan tenkes, for den romerske hæren hadde alltid behov for soldater, sier Ravnå. Sett at denne “romerske” nordlending hadde gjort nettopp det: reist på eventyr og tatt seg hyre som romersk soldat. Det kan ikke utelukkes, og vi kan iallfall leke med tanken: – Det kan ha vært at han reiste nedover og deltok i kampene. Enten som leiesoldat, eller at han slo seg på lag med germanske bander som herjet i romerriket. Det er en egen krigerkultur som brer om seg, og det er den kulturen

vi ser spor av i grava på Føre. Lenger sør i Nordland, er det oppdaget en lignende grav. I Bø i Steigen. Denne grava har Ravnå studert. Her er det bevart noen snipper av kappa. Den er vevd i Frankrike. Og skjoldet har sport fra Egypt. Verden var globalisert før internett óg. – Det er som i Asterix-filmene, skjoldene er malt i friske, flotte farger. Det er noe som heter egyptisk blått, og skjoldet i Steigen har vært malt med et fargestoff som ble oppfunnet i Egypt og senere brukt av romerne. Det betyr ikke at krigeren har vært i Egypt - men det viser at det har vært forbindelser helt fra Bø og sørover mot Middelhavet. Romerriket var et kraftsenter som påvirket omgivelsene helt nordover til Vesterålen. Derfor ligger det en bøfjerding fra 300-tallet begravet med spyd, skjold og sverd. Etter at romerriket raknet, finnes det svært lite av denne typen våpen i gravene. Spyd, skjold og sverd forsvinner ut. Inn kommer mer utspekulerte våpen, skapt for soloaktivitet. – Øks, for eksempel, og andre snikmordvåpen. Egnet for gerilja-krig og nabokrangler. Spyd, skjold og sverd ble brukt av organiserte hærer som møtes i åpent lende. Øks ble brukt til å hogge seg inn gjennom døra hos naboen mens han sover. • Kilder: Hva har romerne noen gang gjort for oss i Nord-Norge? Om mulige forbindelser mellom Romerriket og det nordligste Norge? - Per-Bjarne Ravnå “Møte med Vesterålen - en veiviser til fortida” utgitt i 1993, Vesterålen Regionråd “Hva har romerne noen gang gjort for oss i Nord-Norge?” Om mulige forbindelser mellom Romerriket og det nordligste Norge? - Per-Bjarne Ravnå

side 16 | Yderst nr. 11, 2017

Yderst nr. 11 2017 | side 17

y d e r s t: s ø r a f ø r r

Solo-jul i ullundertøy Øyne ble utvidet, kjever falt, forrvirrede utrykk dekket ansikter, kyr la seg rett ned på bakken og neste års potetavling ville sannsynligvis rammes av råte. Ord som “hvorfor” og “hvordan” og “Kåre, skynd deg, ta inn hagemøblene og få barna i bobilen for verden går tydeligvis under!” ble brølt.

ullundertøy. Skulle gjøre akkurat hva jeg ville når det falt meg inn. Ingen å ta hensyn til, spise, prompe, nynne, danse, synge, sovne akkurat når jeg ville. Men, jeg hang en bjelle på verandadøra så jeg skulle varsles i tilfelle to klønete tyver skulle finne på å prøve seg på noe lumskheter.

Forrige jul bestemte jeg meg for å ikke reise nordover, men bli i Oslo. Attpåtil skulle jeg feire julen alene. Folk ble smått forbauset, så på meg som Scrooge eller en annen enstøing. Noen ble engstelig for meg, som lille Timmy med krykkende eller hun der med svovelstikkene. Jeg ble bedt fra hit til dit, fra Asker til Bøler til Hedmark, så jeg ikke skulle sitte alene på selveste julaften. Noe som for øvrig gikk helt greit for Macaulay Culkin, you filthy animals.

Dette var langt fra første jul jeg ikke feiret hjemme i nord. Tidligere har jeg ligget på andre siden av kloden, svimeslått ved bassenget med en svett øl og julemusikk i 40 varmegrader, har vært innsnødd i Stockholm samt pynta gran i Ullevål Hageby. Jeg er neimen fremmed for en jul vekk fra Vesterålen. Alle julene har vært gode på sin måte, annerledes, men med sin sjarm. Men så er det jo så, at om sant skal sies så er det ingenting som slår en ordentlig jul hjemme i nord.

Jeg ble overrasket over stigma rundt å være Home Alone i jula. Jeg bare gledet meg, jeg. Skulle spise for mye, stresse ingenting og feire hele høytiden i

Forrige jul - Home Alone, Lost in Oslo - ble allikevel en av mine beste juler. Makan til senkede skuldre og stressfaktor skrudd ned til minste

nivå, rett over besvisstløshet. Jeg slapp heldigvis å bekjeme tyver og slappet bare av. I år tok jeg samme avgjørelse, nemlig å ikke reise nord. Men i år skal jeg da ikke feire alene, så neste års poteter er trygge og Kåre kan la bobilen stå i garasjen. Neste jul derimot blir det på høy tid med en Myre-jul. Dette kjenner jeg allerede nå da jeg blir smått sjalu på vennene hjemmefra som reiser nordover en etter en. Gleder meg til å vende nord, til mørketida som egentlig burde kalles fargetid, til slitsomme (beklager, you filithy animals) slektninger og kjente som kommer busende på besøk konstant, til og med til den lame julepynten som pryder parade / råne-gata. Og ikke minst gleder jeg meg til å komme hjem igjen til Oslo, etter jula. • Tekst & foto: Kim Olsen [email protected]

side 18 | Yderst nr. 11, 2017

li v e t på y t ter s i da

Språklig balansegang i media Det synes som om det hersker en språklig usikkerhet, eller i verste fall uvitenhet, når man ser hvordan norsk språk brukes i media. Eller kanskje mer riktig; misbrukes. For feil grammatikkbruk florerer i skremmende grad. La meg først få understreke at jeg gjør akkurat de samme feilene selv, noen ganger går det litt over stokk og stein, men over 35 år som journalist i mange ulike aviser har gjort meg mer oppmerksom på språkfellene og lært meg hvordan de verste feilene kan unngås. Jeg fant nokså raskt eksempler som ga meg ideen til denne meningsytringen. Ordet ”nyskapning” er en kar jeg aldri har sett, og jeg har sett mange rare skapninger. De fleste forstår hva som menes, men det er altså en N for mye. Nyskaping er riktig. Og det handler om noe nytt som lages, forhåpentligvis til det beste for oss andre. Fra sportens verden overhørte jeg en TV-reportasje fra VM på ski, og der var

det en ”som gikk bak skien” enda alle seere med synet i behold så at han, som de fleste andre skiløpere, stod midt på skien der de fleste langrennsbindinger er plassert. Og så var det en som hadde ”fått rompa for lavt plassert”. Og det skal jo godt gjøres så lenge den sitter sånn midt på hos alle oss andre. Men det jeg mener, som de fleste gjør når man er på utrygg grunn. Klarer du deg ikke selv søk hjelp.

hverandre god jul og godt nyttår. Og så svarer man som regel ”i lige måde” som jo er dansk, et språk vi her i landet kvittet oss med for mange år siden. De enkleste er jo bare å svare ”takk det samme til deg og dine”. Så da ønsker jeg alle i stedet et riktig godt nytt språk-år i stedet. • Tekst: Hugo Pedersen [email protected]

I mine mange år som vaktsjef og medansvarlig av hva som faktisk kom på trykk og ikke har jeg mer enn en gang måtte forklare vikarer og journaliststudenter om hvorfor ting rett og slett ikke kan trykkes. Det er leit å måtte spørre enkelte om de er helt sikker på at de har valgt riktig yrkesretning. Å kunne norsk er en av mange forutsetninger for å være journalist. Kan man ikke det bør man kanskje finne på noe annet. Og i disse dager går vi rundt og ønsker

J u len ø t t er av L a r s a . S v er d r u p Li s e t 1. Hva er det de setter opp i Gävle til jul hvert år som er gjenstand for gjentatte saboteringer? 2. Om man teller med Rudolf, Hvor mange reinsdyr trekker julenissens slede? 3. Hvilken Biskop mener man var utgangspunktet for «julenisse-tradisjonen». 4. Hva er det tyske navnet på gløgg? 5. Hva betyr ordet advent? 6. I Frankrike spises helligtrekongerskake på festen 5. januar. Hvordan blir man festens «konge»? 7. Hva heter sketsjen «grevinnen og hovmesteren» på Engelsk? 8. Hvem hadde hovedrollen i filmen «Jingle All the Way» fra 1996? 9. Hvem oppfant elektriske julelys? 10. Hvilken norsk artist syner sangen «Home for christmas»? 11. Hvilken sitrusfrukt er populær i juletider? 12. Hvilken farge er det på bærene som er på misteltein?

13. Hvor mange kanter har et snøflak? 14. Hva heter den musikalske trioen som spilte i den norske versjonen av The Julekalender som gikk på TV først gang i 1994? 15. I følge tradisjonen, om et barn har vært slemt i løpet av året vil det få noe annet enn godteri i julesokken. Hva da? 16. I den populære sketsjen om Grevinnen og hovmesteren som vises på NRK hvert år, er det fire gjester tilstede (som egentlig ikke er tilstede i det hele tatt). Hva heter disse fire gjestene? 17. Hva heter mannen som har alle stemmene i den norske dubbede versjonen av ”Tre Nøtter til Askepott”? 18. I følge Inger Hagerup tenner vi det første adventslyset for glede. Hva tenner vi de andre tre lysene for? 19. Hva kalles julenissen på dansk? 20. Fra hvilken århundre stammer den eldste skriftlige kilden til den hedenske julefeiringen?

Yderst nr. 11 2017 | side 19

B guiden Bøguiden er en lokal oversikt over næringsdrivende, lag og foreninger i Bø. Besøk boguiden.no for å lese mer om bedriftene.

Varene våre finner du hos Spar på Vinje og hos Prix på Straume.

side 20 | Yderst nr. 11, 2017

Yderst nr. 11 2017 | side 21

Julehus i Vesterålen Ei diskret lyslenke, en liten rødglødende nisse, et fluoriserende God jul i skrå løkkeskrift eller et pimpa bilvrak midt på et jorde. Vesterålingen vet å pynte til jul.

side 22 | Yderst nr. 11, 2017

I Sjøgata på Melbu ligger et gammelt rammeverksted. Det er ikke i drift, men i enden av bygget, helt nede på kaia, bor Leif Guldberg. Han lar julepynten pryde hele bygningen. Leif plugger i kontakten, men noe må være på skeiva. Lyslenkene er på. God jul-skiltet er tent. Men verken julenissen, sleda eller noen av reinsdyrene lar seg fyre opp av manøveren. – Ska vi sjå. Bzzzz. Så er plutselig julestemningen komplett. Selv om Leif synes han er for gammel for sånt nå. – Nei, jeg er for gammel til å få julestemning. He, he. Han er en av dem som tar bekmørtna som en invitasjon. Som å sende en supersonisk melding ut til omverden, om at livet er en fest. Du veit når gatelysene suser forbi som en pulserende, klamoransje puls i en mørk verden. Du er sent ute. Det er glarholka. Du har 356 ugjorte gjøremål. Du er bakpå, og familien, vennene – det er ikke som de forventer at du skjenker dem juleidyll, men du vil ikke skuffe dem, heller. Levere under pari. Som om jul er noe som må presteres. Nei. Jo. Du er et dyr på bunnen av Marianergropen, som trosser alle elementer. Et noe i et hav av ingenting.

Så er det der. Et rødglødende God jul i skrå løkkeskrift. En julenisse som ser ut som han kommer rett fra julebord. Lyslenker som piskes i kulingen. En lysorgie. En feiring av livet. Det finnes folk som forsker på akkurat dette: Mennesket og lyset. NTNU i Trondheim har et eget senter for forskning på lys og farge. Der jobber Kine Angelo. Hun jobber mye med hvordan lyset virker på oss, med fargevalg, med estetiske valg og hva man skal tillate seg. Det er et av livets evige spørsmål. Om du står med sminkepaletten, skal krydre julesteika eller lage julestemning på gårdsplassen. Om du står på dansegulvet, skal på deit eller skal melke ei ku. Når skal man dra på, og når skal man bare komme med et yderst lite nøkk? Når skal du gi pepperkverna et lite pepp, og når skal du vri på deg håndleddbetennelse? – Man skal være litt raus begge veier. Særlig utendørs. Ta litt hensyn, men tillat at andre får litt frihet. Og vi må jo ha litt humor. Det er litt stigma rundt det å ta i med julepynten. Jeg jobber med å bryte ned stigmatisering rundt farge, sier lys og estetikk-eksperten til Yderst. Et hus som som syder, koker og har tatt bekmørtna som en invitasjon til å rope “NU E

Yderst nr. 11 2017 | side 23

DET FEST, DÅKKER!”. Et hus som feirer selve livet, bare ved å stå der. En fremmed ønsker deg gode ting, i blinkende, rød neon. Lyset treffer noen spesielle, lysfølsomme celler i øyet som reagerer særlig på de korte, blå bølgelgendene. De sier til kroppen din “Livet er egentlig ganske ålreit.”

i trafikken! Girlandere, glitter, stas og blinking. Det er faktorer som sier “party!”. Det er ting øyet ikke klarer å overse. – Er det derfor folk synes det kan være irriterede? – Absolutt. Du klarer ikke å ikke se på det. I avsidesliggende strøk kan det være OK, for man har ikke de store distraksjonene.

– Vi er skapt til å leve i dagslys. Lys og farge er uadskillelig med vår opplevelse av verden, og sammen former de vår visuelle opplevelse av rom, sier Kine Angelo. – Vi lever ikke under de beste forholdene når det er vinter, nei. De fleste av oss mangler D-vitamin, og vi får for lite produksjon av melatonin i kroppen, som styrer døgnrytmen. På den tida her får vi lov til å gi ekstra lys. Da bruker vi gjerne muligheten vi har. Vi trenger lys, sier hun til Yderst. Et godt, blinkende julehus kan være god medisin, faktisk. – Det lyser opp tilværelsen! Hvis jeg går her passe søvnig, med dårlig konsentrasjon, og ser noe sånt, så hadde jeg rett og slett smilt. Sånt ska man ha lov til å gjøre! Man ska få ha det gøy, og få gjøre litt galskap. Da får man litt humor. Det å sette dette i ei rundkjøring er kanskje ikke tingen. Øyet greier nemlig ikke å la være å se på det som skriker høyest: – Kjører du på med lys, farge og bevegelse på huset i en by, kan det bli litt overkill. Og farlig

Til jul er det unntakstilstand. Vi har lov til å være litt anti-norsk. Si god jul til noen vi ikke kjenner, og møte verden med bredbeint stilling og ute-stemme. – Vi er jo ganske forsiktige her, er vi ikke? Vi er jo litt redd sensuren og kritikken fra folk rundt oss. Mange er redd for å male huset sitt i feil farge. Men rundt jul er det litt unntakstilstand. Vi har lov til å feire. – Litt som på julebord? – Haha, ja, unntakstilstanden kan vel gå litt over styr da! Selv synes hun det er nok med ei julestjerne. – Jeg har bare ei julestjerne. Jeg synes det er hyggelig både utendørs og inne. Det hender at hun lar pynten henge både til 7. og 20. dags jul. Men du har lov å drøye han litt. Til du kjenner at kula på himmelen kan ta over stafettpinnen. • Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: øystein l. ingvaldsen [email protected] - 991 67 009

side 24 | Yderst nr. 11, 2017

Foto: Rachel S. Jacobsen

Yderst nr. 11 2017 | side 25

"Nei veit du ka, nu fløtte æ faen mæ heim!" Det sa jeg til meg selv en kald morgen på vei til jobb i Trondheim. To måneder senere strebet jeg meg ombord på flybussen med tre kolli, mye overlast og ekstremt gode minner. Jeg dro fra byen jeg fant meg selv i, og som gav meg de ni beste årene (på godt og vondt), i mitt liv, med noen av de beste folkene jeg kjenner. Men dette var ikke nok, byen ga meg ikke det jeg trengte lenger. Været var fint hele flyturen heim. Sola hadde nettopp kommet tilbake etter to måneder i dvale. Så jeg liker å si at jeg kom med sola, om noen spør. En ting er å komme hjem til jul, påske eller sommer. Men da jeg gikk ut av det lille Widerøe-flyet og ble omgitt av en stor himmel, åpent landskap med fjell i sikte og den kalde, spisse vinden som tok med seg havlufta, da fikk jeg en følelse jeg ikke hadde kjent på lenge. Jeg var hjemme på ekte. Hjemme hos mamma og pappa, familie, venner som går langt bak i tid og venner jeg sjeldent rakk å se mer enn en uke i året, nesten. Jeg skulle starte med ett år hjemme for å finne ut om jeg skulle flytte til Oslo, eller om jeg skulle bli i Trondheim. Jeg hadde stått mellom barken og veden en god stund. Bylivet, et evig mas for bankkontoen, “What to wear?”, hvem, hva, hvor, når, kleine tinderdater og flink pike-syndromet på jobb. Høyt tempo, mye å sjonglere, prestasjon i forhold til tall, statistikker og budsjetter. Jeg er best på salg og mennesker. Service. Hundre prosent levering, nesten alltid. Hva i alle dager skulle jeg jobbe med her hjemme? Noen måneder senere møtte jeg en mann som skulle forandre det meste.

Han var voksen, skilt, hadde et barn på 10 år og bodde i et lite hus under et fjell ved havet med 13 høner og en katt. Han var og er fortsatt kokrolig. Miljøbevist og engasjert. Han har jobbet med politikk og miljøvern i 10 år. Han flyttet fra sør, til nord. Ytterst i havet. Det sa klikk fra første stund og siden har vi vært som erterris. Vi begge er genuint interessert i mat og vin. Opplevelser av smaker og kvalitet foran kvantitet. Man skal vite hva man spiser og hvor det kommer fra. Vi blir begge sur når vi må betale mye for noe som ikke fortjener å koste så mye. Vi har reist til små plasser for å spise og drikke god vin. Det er da vi koser oss mest. Men en dag i mai fikk vi en fryktelig beskjed, Kaffehuset på Andenes skulle stenge. De skulle flytte. Det var den eneste plassen hvor man kunne kjøpe ekte, god kaffe. Det var det lille høydepunktet for to stykker som hadde vært "byfiser" og fått litt "penere vaner og ganer". Hva skulle vi gjøre nå? Det ble rett og slett litt for meget å håndtere. Det var liksom den eneste kulinariske smaksopplevelsen vi hadde på Andenes. Kaffe. Men det var da det startet. Det første var en spøk "Dere kan jo ta over?", deretter startet tankeprossessen. Så stilte jeg spørsmålet: Hva om? Hva om det faktisk kunne gå? Ikke hadde jeg noen fast jobb. Jeg var vikar på skolen, helt greit men det ga meg liksom ingenting. Robert derimot var ansatt i en bedrift som avdelingsleder. Men vi startet en diskusjon om hva man ville med livet. Var vi fornøyde med tilværelsen

jobbmessig? Tja, joda, men. Deretter begynte vi å leke med tankene om hva vi kunne servere folk. Vi manglet noe på Andenes. Vi manglet mat. God mat som ble laget fra bunnen. Ekte og ærlig mat. Robert gikk i tenkeboksen, trygg jobb med en god inntekt. Kverningen i hodet gikk døgnet rundt, frem og tilbake. Er det litt koko? Herregud, vi dropper tanken. Nei faen, vi gjør det. Jeg var klar. Jeg hadde ingenting å tape på dette og jeg hadde en stålsikker magefølelse. Robert leverte oppsigelsen sin på kvelden 31. mai. Tre måneders oppsigelse – perfekt timing til overtakelsen av Kaffehuset. Da var det gjort. I dag har vi lagt bak oss snart fire måneder med Ullas, det nye navnet på Kaffehuset. Det har vært fire intense måneder, mye jobb, litt tårer, stress, et par panikkanfall, ekstremt dårlig humor, mye prøving og overaskende lite feiling, lønninger som får det til å gå rundt på håret og mye fliring. Det har vært en suksess over all forventning. Vi har de beste ansatte man kan tenke seg som gjør det mulig for oss å drive konseptet som vi ønsker å gi til folket på Andøya. De menneskene som kommer innom hver dag og virkelig viser at de setter pris på det vi gjør, det er de vi gjør det for. Men vi gjør det også for oss selv. Kaffe og litt mat er jo alt man trenger i livet sånn egentlig. Og litt kjærlighet, på ekte. God jul og godt nytt år! • - Gina Wold

side 26 | Yderst nr. 11, 2017

– Ble Jesus født under juletreet? Et lynkurs i norske juleverdier. – Æ fikk den! Midt i grøtfatet, lå den og ante fred og ingen fare. Inga Bendiksen i Bø Menighetsråd har ikke overlatt noe til tilfeldighetene: Mandelen er skåldet og for å være godt kamuflert i tre digre kasseroller som er fylt til randen av grøt. – Du kjenn, han ekje heilt perfekt. Æ mått bruk litt skumma-melk i han. Den beste grøten e med bære heilmelk, sier Torfinn Eide, dagens grøtkokk. Lyset er dempet. Det er like mange levende lys som det er mennesker her inne. Juletreet kneiser og stjerna

er millimetre fra taket. Nybakte peppekaker roper fra kjøkkenet. – Nordmenn er snille. Men vi må riste litt liv i dem. De har litt sosial angst, hele gjengen. Vi må gjøre livet til en fest! Latteren runger i Bø menighetshus på Vinje. Voksenopplæringa er invitert hit for å lære om norske juletradisjoner. Vi nordmenn liker det sånn her: Ta en mandel og putt den i kasserollen med mat. Let etter den etterpå. Hvis du finner den må du spytte den ut, så skal du få en premie.

Nordmenn liker forresten at smøret smelter og flyter utover. Ta sidemannen i handa og gå rundt et tre som er hugget ned og hentet inn i stua. Julebord er ikke er et møbel. 13. desember tar vi på hvitt tøy og glorie. – Hva er den viktigste juletradisjonen, som kan inkludere kristne og muslimer? – Varme og omtanke. Det er det her med fellesskap er veldig viktig. Da jeg

Yderst nr. 11 2017 | side 27

side 28 | Yderst nr. 11, 2017

Yderst nr. 11 2017 | side 29

jobba på sjømannskirka, hadde vi 40 trailersjåfører rundt bordet på julaften. Det her med nærhet og tilknytning til noen er viktig. De som ikke har det, kan slite, sier Jan Åge Strangstad. – Her har vi konstellasjoner og bånd som går langt, langt tilbake i tid. Hvordan kan de slippe til? – Et arrangement for dem som ikke har noen å feire jul med, kan være fint.

– Jeg lurer på, hvor er alle mennesker her når det er jul? Jeg kan ikke se dem! Hun er muslim, fra Syria. Der er det også mange kristne, og jula er en del av kulturen der. – Hva gjør muslimene i jula? – Vi er hjemme og gjør ingenting. – Kunne du tenke det å bli invitert med på noe? – Ja, klart!

– Jeg er fra Eritrea. Mange er kristne og mange er muslim. Det er 50 / 50. – Hva er forskjellen mellom islam og kristendom? – I Eritrea er det lite forskjell. De lever veldig likt, kristne og muslimer.

Øksnes-presten Zegayesus Hurisa Hunde taler til folk i hijab, til landsbrødre fra Etiopia, til flyktninger som er nye, og til dem som har vært her i flere år. Ordene hans bryter is og senker skuldre. Ordene varmer opp rommet og ansiktene. Det går et gisp gjennom salen når han forteller: Han kom til Norge fra Etiopia i 2002 for å studere. Han har vært her så kort, og kan så mye allerede? Sanheten var at han egentlig ville reise rett tilbake.

– Maten i Norge? Pølse. Liker du ikke pølse, får du kyllling - men det er ikke godt det heller. Maten smaker ingenting. Det er kaldt. Det er mørkt. Alle mennesker er inne. Folk vil ikke sitte ved siden av deg på bussen. Forsamlinga ler, nikker. Han vet akkurat hvordan de har det! – Men jeg forsto, det var ikke noe galt med meg. Nordmenn respekterer grensene dine. De vil ikke gå over streken. Men det bryr ikke vi afrikanere oss noe om! Nordmenn har sosial angst, og vi må riste i dem og gjøre livet til en fest. Applaus. – Det finnes ikke én nordmann som kan uttale navnet mitt. Og sånn er det andre veien óg med noen ord. Men det gjør ingenting! Bare dra på sosiale arrangement, og snakk ivei. Lær språket og lær om Norge, sier han. Det er stemning i salen. Ei hand går i været. – Når kommer mannen? Julemannen? Og akkurat når man tror at det ikke kan bli bedre, blir det allsang med "På låven sitter nissen". Da går døra opp. Der står ordføreren i Bø, Sture Pedersen, i en nisselue som beveger på seg og spreller som en fisk på land. Latteren ruller i bølger og fyller rommet. Han har med seg julenissegaver som han deler ut.

– Er det noen spørsmål? Det går ei hand i været. – Ble Jesus født under juletreet? • Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: kristina r. johnsen [email protected] - 991 67 009

side 30 | Yderst nr. 11, 2017

Tippeglasset av katrine strøm

Det nærma seg jul. Mellom husene var det spent tråder med lysende pærer som vaia i den svake vinden. Det knirka under skoene mine da jeg jeg gikk i snøen som akkurat hadde rukket å legge seg på veien. Det var så kaldt at jeg måtte glide jakken helt opp før jeg putta nesen godt ned i det varme fóret. Da jeg kom inn døra til Hilde stod hun allerede klar med jakken på og venta. Jeg dro den gule pengeboka opp fra lomma mi og viste henne. Klirrklirrklirr. Det rasla i myntene da jeg rista på den. Hun henta frem sin pengebok og vi smilte forventningsfullt til hverandre før vi gikk ut i kulda og satte kursen mot det skjeve juletreet foran samfunnshuset.

Da vi åpna den trege døra så vi at den store salen var pynta med røde sløyfer og juleduker. Det satt folk ved alle bordene, og i et hjørne stod en mann og ropte tall i en mikrofon. Trettitre. Tre-tre. Folkene satt med bøyde hoder og fulgte spent med de oransje årene som lå spredt foran dem. Det skurra og spraka. I et annet hjørne snurra det fargerike lykkehjulet i voldsom fart, og ved ribbeveggen satt smilende damer bak høye bord og solgte lodd. – Kom så går vi og ser på dukka og bamsene, sa Hilde og skynda seg bort til premiebordet der alle lekene stod på rekke og rad. På tur bort oppdaga jeg plutselig et

stort glass fylt til randen av godteri, og bråstoppa. Damen bak bordet sa at det var et tippeglass, og den som tippa rett antall fikk hele glasset. Tenk å eie et helt glass med godteri. Jeg ble helt svimmel bare ved tanken. – Det er lov til å løfte å se på det, sa tippeglassdama. Jeg snudde glasset forsiktig rundt mens jeg prøvde å telle. Fjorten-femtenseksten.. De store skumputene var lett å telle, sjokolademusene også, men non stoppene flytta på seg når jeg snurra på glasset, og jeg mista tellinga og måtte begynne på nytt. En- to- tre... – Det blir nok vanskelig å telle, du

Yderst nr. 11 2017 | side 31

må nok tippe. Det er derfor det heter tippeglass, sa tippeglassdama bak de store brillene. Jeg satte glasset tilbake på bordet før jeg henta frem pengboken min. Ziiiip sa det da jeg åpna glidelåsen. Alle myntene trillet fort bortover bordet, og tippeglassdama hjalp meg med å samle dem sammen mens hun lo. – Jeg skal tippe for alt, sa jeg. – Skal du tippe for alle pengene dine? spurte hun overrasket. Jeg nikka på hodet. Hun talte raskt pengene før hun så opp på meg. – Det blir 20 tipp. Det koster to kroner per tipp. Jeg skrev navnet mitt i boka før jeg ramsa opp tall som tippeglassdama hjalp meg med å skrive. 43, 68, 199, 347, 132... hmmm. Jeg løfta på glasset for å prøve å telle en gang til. – Jeg vet hvor mange det er, sa en stemme bak meg. Jeg snudde meg og så storebroren min Jørn som plutselig stod der med sjokoladekakerester i munnvikene og et stort glis. – Hvordan vet du det? spurte jeg. – Fordi jeg er den beste telleren på hele Dverberg. Jeg kan telle til en milliard, nei en trillion. Jeg kan også telle til en fantasillion, hvis jeg må. – Er det så mange godterier i glasset? spurte jeg forskrekka. – Det sier jeg ikke, for da tipper du det, og da må vi dele premien og det gidder jeg ikke. – Du må tippe og skrive det i boka hvis du vil vinne – Jeg skriver det helt til slutt slik at ingen ser det, sa Jørn før han snudde seg og gikk. Jeg angra plutselig på at jeg hadde brukt alle pengene mine på tippeglasset når jeg likevel ikke kom til å vinne. Tippeglassdama bare smilte, og gjentok at det ikke nytta å telle, at alle måtte tippe. Jeg var ikke sikker på hvem jeg skulle tro på, men syntes det var for sent å ombestemme seg. Det hadde danna seg kø bak meg av barn og voksne som ville tippe på glasset, og jeg skynda meg å ramse opp noen flere tall. Da jeg fant Hilde stod hun i kø for å kjøpe seg saft og sjokoladekake. Hun spurte om jeg skulle ha noe. – Jeg har brukt opp alle pengene, sa jeg. – Hæ? Har du brukt opp alle pengene allerede? – Ja, jeg har tippa på tippeglasset.

– Vi kan dele min kake, sa hun, og tok med en ekstra skje. Vi satte oss ved et ledig bort, og hun delte kaka si i to. Det fargerike strøsselet knasa mellom tennene når jeg tygga, og et øyeblikk glemte jeg skuffelsen over å ha brukt opp alle pengene mine. Vi smilte til hverandre. – Hvis jeg vinner godteriglasset så skal jeg dele med deg, sa jeg. Da klokka nærma seg ni begynte alle ungene å gjøre seg klare til trekning med å dra stolene nærmere loddbordene. Mens jeg satt på den røde plastikkstolen og venta i spenning kom mamma og sa at vi skulle dra hjem. – Kan jeg ikke få være her når det trekkes? Ba jeg. – Ikke snakk om, det er allerede blitt for sent, sa hun bestemt. Jeg fortalte henne om tippeglasset, og at jeg hadde brukt alle pengene mine på det. Da jeg så forbauselsen i øynene hennes angra jeg enda mer. – Hvis du vinner så kommer de hjem til oss med det, sa hun og dro meg opp fra stolen. Da jeg kledde på meg jakken oppdaga jeg Jørn som stod ved tippeglasset. Han rakk hånda fram til tippeglassdama og ga henne penger før han skrev noe i boka. – Får Jørn være her? Spurte jeg mamma. Hun rista på hodet og hjalp meg med glidelåsen på jakken. Da vi kom hjem ville jeg ikke legge meg for jeg var så spent på om jeg kom til å vinne tippeglasset. Mamma sa at jeg ikke kunne sitte oppe og vente, for det kom til å ta lang tid å trekke alle premiene. Hun dro meg opp på fanget og forklarte hvor vanskelig det er å vinne siden det er så mange som tipper. – Men Jørn vet hvor mange det er! Mamma begynte å le. – Du skal ikke tro på alt som Jørn sier. Men hvis dere vinner så får dere premien når dere våkner, sa hun og sendte meg på badet. Da jeg kom i senga klarte jeg ikke å sove, og mens jeg lå slik og venta ble jeg mer og mer sikker på at jeg ikke hadde vunnet. DINGDONG hørte jeg fra stua. Hjertet mitt hamra plutselig så hardt og fort at det nesten gjorde vondt inni meg. Kadonkkadonkkadonk.. Gjennom hjertedonkingen hørte jeg noen som gikk ned trappa før det ble stille igjen. Det var sikkert mamma som gikk for å åpne døra. Det var stille lenge før jeg

igjen hørte noen lyder fra stua. Det var noen som hviska. Det måtte være mamma og pappa sine stemmer. Men hva snakka de om? Jeg var så spent at jeg holdt pusten. – Det er sikkert Jørn som har vunnet, tenkte jeg. Og nå lurer de på hvordan de skal trøste meg. Ventinga var ikke til å holde ut, og jeg lurte på om jeg skulle gå for å se. Men før jeg rakk å stå opp merka jeg at døra til rommet mitt åpna seg forsiktig. Mamma stod i dørsprekken, og hun holdt noe i hendene. Jeg klarte ikke se hva det var. Da hun hviska navnet mitt satte jeg meg fort opp i senga og tente lampa på nattbordet. Godteriglasset. Hun stod med godteriglasset i hendene. – Du vant, hviska hun. Du tippa rett. Det var 347 godterier inni glasset. Jeg bare måtte kjenne på det, og hoppet ut av senga. Tenk at alt dette var mitt. – Jeg tror du må gjemme det godt hvis du vil ha det i fred, sa mamma før hun lukka døra bak seg. Jeg skrudde forsiktig opp lokket og kjente den søte lukta fra glasset. Selv om jeg ikke fikk lov til å spise etter at jeg hadde pussa tennene så klarte jeg ikke å la være. Det var jo dessuten ingen som så at jeg tok ei lita sjokolademus. Den smelta i munnen, namnam. Og en skumpute og en non stop og.... Så hørte jeg plutselig en lyd utenfor rommet mitt, og forta meg å skru igjen lokket på glasset og gjemme det bak gensrene innerst i klesskapet. Og så stod Jørn i døra. – Hva du har inni skapet? – Klær. – Men hvorfor har du sjokolade rundt munnen? Jeg tørka meg raskt rundt munnen og sa at det nok var fra sjokoladen i kalenderen som jeg akkurat hadde åpna. Han så mistenksomt på meg før han gikk tilbake til rommet sitt. Nå var det helt umulig å sove. Det kribla i hele kroppen etter å fortelle Hilde om godteriglasset og at vi skulle dele det. Jeg prøvde å regne meg frem til hvor mange vi skulle ha hver, men det var et vanskelig regnestykke. – Kanskje Jørn kan hjelpe meg, tenkte jeg. Det er nok godteri til tre, og han er den eneste jeg kjenner som kan telle til en fantasillion. •

Returadresse: Yderst C/O EventYR AS Bøveien 513 8470 Bø i Vesterålen

7 090039 000013 >

GAMLE VESTER ÅLEN

juletorget Julepynta torg på Sortland i 1956. Kilde: Museum Nord / Digitalt Museum