3 minute read
Evighetsspillet
På bildet på skjermen satt Kian lent inntil moren sin, mens hun leste høyt for ham. De hadde de samme grønne øynene og de samme viltre, mørke krøllene. Han kunne fortsatt huske at håret hennes luktet søtt, som kokos. På fanget hadde han favorittbamsene sine, Biffen og Boffen. Kanskje han var 4 eller 5 år?
Moren hadde runde, friske kinn, som om hun akkurat hadde vært ute, så bildet ble tatt før hun ble syk. Rundt halsen hadde hun smykket hun alltid gikk med. Det som hun hadde fått laget etter at Kian ble født. Et sølvhjerte som det gikk an å åpne. Inni hjertet var det inngravert «Kian» med snirklete bokstaver. Moren sa at det var fordi hun elsket ham av hele sitt hjerte.
Advertisement
Kian visste hvor bildet kom fra. Moren hadde samlet bilder fra barndommen hans i en mappe på PCen hans. Men han hadde ikke orket å se på bildene. Det gjorde for vondt. Å se de to sammen. Lykkelige. Før.
Det kjentes ut som om han hadde glasskår i magen. Alt styret hun hadde hatt med å samle bildene. Til ingen nytte.
Kian strøk pekefingeren over ansiktet til moren på den kalde, glatte skjermen. Om det bare var mulig å trylle seg inn i bildet og føle seg trygg og glad igjen.
Moren hadde ønsket at Kian skulle leve mest mulig normalt, selv om hun var syk. At han fortsatt skulle være sammen med venner og ha det gøy. Så han prøvde det. Innimellom klarte han å stenge alt det triste ute. En liten stund. Men nå angret han. Skikkelig. For han skulle så gjerne hatt mer tid sammen med henne. Tenk om moren ikke hadde forstått hvor glad han var i henne? Kian skulle så gjerne fortalt henne det, men nå var det for sent.
Han beveget musen så bakgrunnsbildet ble borte. Så fortsatte han å spille.
Etter en stund kastet Kian et blikk på klokken. Kvart på elleve. Øyelokkene hans var tunge. Men han ville ikke legge seg. For når han la seg i sengen, og slukket lyset, ble hodet hans til en svamp som sugde til seg alle de triste tankene. Om alt som aldri mer skal skje.
Aldri mer skal moren si at hun er glad i ham.
Aldri mer skal han fortelle henne om alt som har skjedd på skolen.
Aldri mer skal hun trøste ham når han er lei seg.
Aldri mer skal de spise middag sammen alle tre.
Aldri mer skal han få nattakos av henne.
Aldri, aldri, aldri.
Kian kunne ikke forstå det. Ville ikke forstå det. Det var så urettferdig! Hvorfor måtte akkurat hans mamma dø?
Om det bare var mulig å slette alle tankene og bildene i hodet, så han kunne føle seg normal igjen. Til og med når han sov, fikk han ikke fred. Han hadde alltid det samme marerittet, som i en uendelig loop. Han lette etter moren i en mørk skog og kunne høre at hun ropte på ham. Men han klarte aldri å finne henne.
Kian lot blikket gli over skjermen. På jakt etter et spill som kunne sette tankene på pause. Den grønne logoen til Evighetsspillet lyste mot ham. Spillet han og moren hadde laget sammen. I begynnelsen var det bare moren som programmerte, og han som bestemte hvordan ting skulle være. Men etter hvert lærte hun ham å kode selv.
De stjal mange ideer fra favorittspillene hans og blandet det sammen til et spill de aldri ville bli lei av, der det alltid var noe nytt å oppdage og gjøre. Ved hjelp av to hakker kunne de bygge nye områder og hus av blokker, akkurat som i Minecraft. De kunne hoppe på sopper og forsøke å unngå å bli spist av kjøttetende planter, som i Mario. De kunne styre slangen Snake til å spise epler på bakken og gradvis vokse seg større. Og de kunne kaste fugler som eksploderte når de landet, akkurat som i Angry Birds.
Kian syntes noe av det morsomste hadde vært å bestemme hvordan spillfigurene skulle se ut. Han lagde en kopi av den søte manga-jenta fra plakaten på rommet sitt. Og selv om det var litt barnslig, lagde han en kopi av favorittkosedyrene sine fra da han var liten, Biffen og Boffen. Han lagde drøssevis av landsbyboere. De fleste fikk like ansikter, for å spare tid.
Kian kunne fortsatt huske den sitrende følelsen da spillet var ferdig. Alle linjene deres med tall, tegn og bokstaver hadde skapt et magisk univers.
Etter at moren hans ble syk, hadde de ofte spilt Evighetsspillet sammen når han kom hjem fra skolen. De hadde sittet ved siden av hverandre i sengen hennes, med puter i ryggen og laptop i fanget. Så reiste de sammen til spillverdenen, et sted der alt var mulig og de kunne dra på eventyr sammen. Med hver sin hakke bygget de nye områder. En landsby, innsjøer, elver og fjell. En grotte gjemt bak en foss.
Men så endret alt seg. Moren ble hasteinnlagt på sykehuset. Før de fikk sagt farvel, var hun borte. Et-
